When Life Gives You Lemons

Hvorfor skal det være sånn at vi skal framstå som så sinnsykt sterke? Hvorfor kan vi ikke vise det når vi sliter og kanskje ikke har det helt bra? 

Det kan være det bare er jeg som sitter med denne følelsen, men det tviler jeg egentlig på. Jeg tror bare at den kanskje er litt sterkere hos meg enn hos mange andre. Jeg tror at folk som har opplevd den type barndom og oppvekst som det jeg har, gjerne sitter med en følelse av at de ikke må la andre se hvordan de egentlig har det.

For min del var det overlevelsesteknikken jeg brukte for å komme meg gjennom skoledagene de ni årene på barne- og ungdomsskolen. Jeg viste sjeldent hvor såret handlingene til mine medelever gjorde meg. Og om jeg gjorde det, så reagerte jeg oftest med sinne. Aldri at noen skulle få seg meg gråte og være svak.

Nå skal det sies at jeg har fortrengt størstedelen av skolegangen min. Så jeg kan ikke si med hånda på hjertet at det aldri var tårer når andre så meg, men jeg vet med sikkerhet at jeg jobbet ekstremt hardt for at andre faktisk ikke skulle se hvordan det egentlig sto til med meg. Hvordan ordene, slagene og sparkene faktisk påvirket meg.

Dessverre har denne overlevelsesteknikken stor innflytelse i livet mitt fremdeles. Det siste året og litt til føler jeg at universet har gitt meg flere sitroner enn hva jeg fortjener, og fortsatt stenger jeg verden ute store deler av tiden. Jeg har definitivt blitt flinkere, og jeg har noen få venninner jeg virkelig føler jeg kan betro meg til når alt er som verst, og det hjelper litt å få lettet på trykket. Likevel sliter jeg fortsatt med å tørre å åpne meg. Jeg skyver gjerne folk unna, og gjør mitt beste for å prøve å framstå som et bedre menneske enn hva jeg egentlig er.

Men nå føler jeg virkelig at det er på tide at livet gir meg litt sukker til de sitronene, hvis ikke blir det vanskelig å få laget limonade med dem..

Da jeg var yngre var jeg alltid veldig misunnelig på de som liksom hadde alt i livet. De som var elsket av alle, fikk alt de pekte på av foreldrene sine, og som virket som om de aldri hadde opplevd noe som helst negativt. Den dag i dag kjenner jeg innimellom på denne misunnelsen. Det svir fortsatt litt at enkelte mennesker får alt de ønsker seg uten å måtte jobbe for det. De som får perfekte karakterer uten å egentlig gjøre en innsats, de som får den perfekte jobben, de som ser ut som modeller, de som finner den perfekte kjæresten for å liksom komplettere livet enda litt, osv..

Nå skal det sies at på mange punkter i livet mitt, så er jeg faktisk fornøyd. Jeg sier ikke at jeg må ha alt det andre har, det hadde bare vært fint om ting kunne gått litt min vei innimellom også.

Det er slitsomt at hver eneste gang man møter noen som kanskje kan være litt interessante, så viser det seg å være drittsekker. Det er slitsomt når ting ikke går som man ønsker på mange områder av livet, og det er slitsomt å føle at man aldri blir god nok.

Jeg skulle altså bare ønske livet ville gitt meg litt sukker også. Er det for mye å be om?

Sutring på nattestid

Jeg er inne i en dårlig periode, en periode hvor alt føles håpløst.

Jeg sliter med å sette ord på hvordan jeg har det, og hva det er som er galt, i alle fall når jeg skal snakke med andre om det.

Med andre mener jeg vel egentlig mamma. Det er mamma jeg ringer når alt føles forferdelig, og det er mamma som må høre på når jeg kjefter eller gråter, alt etter hva det er som plager meg akkurat den dagen.

Ikke at jeg egentlig klarer å fortelle hva det er som er galt. Ting blir vel sjeldent sammenhengende når jeg har noe jeg sliter med. Jeg ringer henne vel egentlig mest fordi jeg vet at hun er en av de som klarer å roe meg litt ned, som klarer å få tankene mine over på andre ting (når hun ikke kjefter på meg, that is)

Mamma vil at jeg skal snakke med noen som faktisk kan hjelpe meg. Hun synes det er vanskelig å høre om at jeg ikke har det bra, noe jeg selvfølgelig forstår.

For min del er det dessverre ikke et alternativ å sette meg ned å snakke med noen jeg ikke kjenner. Jeg klarer ikke legge ut om all dritten jeg har gått gjennom iløpet av oppveksten til en vilt fremmed person. Så da gjør jeg det eneste jeg vet jeg kan, jeg skriver til dere; dere som også egentlig er vilt fremmede, men samtidig ikke. Dere er en ansiktsløs mengde, altså går det fint. Jeg vet ikke hvem dere er, og det gjør egentlig ingenting. Jeg vet mange jeg kjenner kommer til å lese dette, og jeg vet fremmede kommer til å lese det. Saken er, det er mindre skummelt å blottlegge sjelen sin på nett, enn hva det er å snakke med noen ansikt til ansikt.

Det er så mye som føles feil i livet mitt for tiden. Jeg leter etter jobb, og det er ikke en enkel oppgave. Jeg føler meg mislykket på omtrent hvert eneste punkt i livet. Det føles som om alt jeg har gjort opp til nå har vært feil. Jeg har tatt gale valg, jeg har ikke vært sterk nok, og jeg har ikke lyktes i noen av de tingene jeg har satt meg fore.

Jeg når ikke de målene jeg setter for meg selv, ikke engang når målene er små og burde være lett oppnåelige. Hver eneste gang jeg feiler med å nå et mål, trykker jeg meg selv enda lengre ned i gjørma. Jeg forteller meg selv hvor elendig jeg er, og hvor lite verdt jeg er.

Jeg prøver å fortelle meg selv at mobbingen ikke påvirker meg lenger, at jeg har vokst fra den.. Jeg lyver til meg selv. Det er lettere å dytte ting bakover i bevisstheten enn å faktisk ta minnene fram og bearbeide dem. Jeg vet innerst inne at jeg må jobbe med selvbildet mitt, og at dette sannsynligvis ville vært enklere om jeg bare klarte å plukke fram disse minnene som faktisk har vært med på å trykke meg ned i så mange år. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å faktisk hente dem opp fra underbevisstheten. Hvordan jeg på den mest skånsomme måten kan finne dem fram og faktisk hjelpe meg selv.

Jeg er jenta som alltid var forelska.. Nå er jeg ikke forelsket i noen, og det er faktisk også vanskelig. Tidligere har jeg kunne fokusert all energien min inn på min utvalgte drømmemann, og på denne måten har jeg sluppet å tenke for mye på alle de andre aspektene av livet mitt.

Jeg vil heller kjenne kriblingen jeg får i magen når jeg tenker på han jeg er forelska i, enn klumpen som legger seg som en tung marmorblokk i magesekken hver gang jeg tenker på hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Det føles som om alle andre går framover, mens jeg står bom fast, som om jeg skulle vært i Limbo, midt mellom alt. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil. Jeg er 27 år gammel, og vet ikke hva jeg vil med livet mitt. Vil jeg jobbe som journalist? Vil jeg jobbe med noe annet? Vil jeg gifte meg en dag? Vil jeg ikke gifte meg? Vil jeg ha barn? Hva vil jeg? Hva ønsker jeg å oppnå med livet?

Det eneste jeg vet, er at jeg ønsker å påvirke noen på en positiv måte. At et eller annet jeg gjør iløpet av livet skal påvirke et annet menneske på en god måte. Det er kanskje mye å be om, men for min del er det noe som er viktig. Jeg vil kunne påvirke noen på samme måte som mamma, har påvirket meg. For det er en grunn til at det mamma jeg ringer når det er noe. Selv om jeg i oppveksten gjerne var ufattelig stygg mot henne, har hun alltid vært det aller viktigste mennesket jeg har hatt i livet mitt. Hun har alltid framstått som sterk og urokkelig. Selv når hun har hatt sine ting å slite med, har hun alltid vært det sterkeste mennesket jeg vet om. Jeg håper jeg en dag kan være i alle fall halvparten så sterk som det mamma er, for bare halvparten vil være enormt!

Ikke en hverdagsblogger

Etter mange år har det endelig gått opp for meg at jeg ikke er den type blogger som kan blogge hver dag. Eller, jeg har vel egentlig alltid visst det, men det er kanskje først nå jeg har innrømt det for meg selv? 

Det er ganske enkelt ikke for å fortelle om hverdagen min at jeg blogger. Jeg føler det blir veldig tilgjort om jeg prøver å male hverdagen rosenrød slik som så amnge andre gjør. Jeg er ikke typen til å fortelle i dype detaljer om den nye kjolen jeg har kjøpt meg, eller hvordan jeg har lagt dagens sminke. Jeg er heller ikke den bloggeren som setter meg ned for å fortelle om en god bok jeg har lest, en film jeg har sett, eller hva jeg synes om dagens mote. Jeg deler ikke oppskrifter, og jeg er ingen fantastisk fotograf som kan legge ut alle de utrolige bildene jeg tar hver eneste dag.

Jeg har selvfølgelig forsøkt meg på sikkert alle disse kategoriene tidligere, men de oppfyller liksom ikke behovet mitt for å blogge på den måten jeg føler jeg trenger det. Jeg blogger ganske enkelt fordi jeg har et behov for å formidle, og for å få ut alle de tankene jeg bærer rundt på.

Nå er det lenge siden jeg satte meg ned for å skrive noe som helst. Jeg har mange ganger tenkt at det er på tide å skrible ned noen ord, men jeg har rett og slett ikke funnet dem.

Jeg vil at det jeg skriver skal ha betydning, og det vil ikke innleggene ha om jeg blogger om sminke, mote eller andre overfladiske ting. Likevel er jeg sikker på at jeg kommer til å prøve meg på denne type blogginnlegg ikke bare en gang i framtiden, men sannsynligvis mange ganger.

«Endelig» har jeg funnet noe å skrive om, og dessverre er det ikke av den hyggelige sorten.

Jeg har i alle år hatt et nært og godt forhold til alle mine besteforeldre. Farmor ble den første jeg mistet. Sommeren 1999 tapte hun for kreften, og himmelen ble et nydelig menneske rikere. Farfar gikk bort julen 2011, og jeg mistet nok en av de jeg var mest glad i. 

I februar fikk morfar hjerneblødning, og han har siden da vært pleietrengende. Jeg reiste hjem kort tid etter at han først ble syk, og jeg var der i et par uker. Disse ukene var både vanskelige og fine. Fine fordi jeg fikk tilbringe tid med den fine morfaren min, men vanskelige fordi situasjonen var noe helt annen en jeg noen sinne hadde forestilt meg å se morfar i.

Å ta farvel da jeg skulle reise hjem til Bergen var noe av det vanskeligste jeg har gjot. Tanken på å kanskje aldri skulle se han igjen var uutholdelig.

Jeg var, og er, heldig. Morfar ble overført til sykehjem etter mange uker på sykehuset, og han er i noe bedre form nå enn hva han var da jeg dro i begynnelsen av mars. Jeg reiste hjem til Hammerfest igjen like før påske, og jeg fikk besøkt han mange ganger. Denne gangen var han våken og klar store deler av tiden, og dette gjorde det litt lettere å sitte ved sengekanten.

Morfar er et av de sterkeste menneskene jeg kjenner. Han har overvunnet så enormt mye, at det går nesten ikke å sette ord på hvor utrolig det er.

Likevel vet vi ikke hvordan dette kommer til å gå. Jeg er livredd for å miste enda en av de umistelige besteforeldrene mine. Jeg har bare to igjen, og jeg er ikke klar for at hverken den ene eller den andre skal forsvinne.

After many years, I’ve finally realized that I’m not your ordinary, everyday type of blogger. Nor will I ever be one of those. I want to write things that matter, both to me and hopefully others as well. 

I’ve already lost two of my grandparents, my fathers parent. Now my other grandfather is ill. He suffered a brain hemorrhage a couple of months ago, and I find this hard to deal with. I’ve always had a strong connection to all my grandparents, and I can’t bare the thought of loosing another one!

Nyttårsforsetter

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt, og ikke kommet fram til noe skikkelig nyttårsforsett. 

Jeg kunne sikkert sagt at jeg skal bli flinkere å trene, at jeg skal spise sunnere, at jeg skal gjøre det og det, osv..

Tingen er, jeg startet allerede i 2014 med å trene mer og spise sunnere. Og jeg vil ikke at målene mine der skal bli «ødelagt» av å gjøre dem til nyttårsforsetter. Slik jeg ser det, så har jeg større sjanse for å faktisk lykkes om jeg klarer å ikke stresse med det hele.

Derfor har jeg bestemt meg for ikke å ha noen skikkelig nyttårsforsetter i år. Jeg har heller tenkt å få unnagjort enda mer av DayZero-listen min, og så slenger jeg på et par andre hyggelige ting som jeg skal prøve å få nytt mest mulig i månedene som kommer.

Jeg har de siste ukene tenkt på hvor lite aktiv jeg har vært med kameraet det siste året. Dette håper jeg på å bli bedre på etter hvert som 2015 tikker og går. Jeg sier ikke at jeg skal bære med meg kamera hvor enn jeg drar, men jeg skal i alle fall prøve å få dratt det med på et par fjellturer i det minste.

Jeg merket hvor ute av trening jeg var på fotografering da han fine og jeg var på byvandring, og jeg skulle ta bilde av det flotte slottet de har i Kalmar. Lyssetting og fokusering var virkelig noe jeg måtte jobbe med, og jeg er dessverre sørgelig skuffet over resultatene av all knipsingen. 

Ellers så skal jeg rett og slett bare prøve å nyte livet mest mulig i det kommende året. Jeg startet det på best mulig måte, og det må vel være en god ting?

Bilder finner dere forresten på Flickr.

Goodbye 2014

Tenk, vi er allerede på sjette dagen av det nye året. 

2014 har kommet og gått, og jeg sitter her med en følelse av at tiden nesten har løpt litt fra meg. 

Årets siste dager ble, som tidligere nevn, tilbragt i Sverige. Jeg hadde en helt fantastisk uke sammen med nydelige mennesker fra både Sverige, Norge og Tyskland, og jeg skulle bare ønske uken ikke hadde tatt slutt allerede.

2014 har vært et år med både opp- og nedturer, akkurat som det skal være. Likevel føler jeg definitivt at jeg har hatt flere oppturer enn motsatt.

Jeg føler dette har vært et år hvor jeg har utviklet meg enormt som menneske. Jeg har blitt kjent med nye, fine folk, jeg har påstartet en reise som jeg ikke helt har gitt opp ennå, jeg har utfordret meg selv på opptil flere områder i livet mitt, og jeg har tatt sjanser. Det siste er nesten det viktigste. Tidligere har jeg vært veldig flink til å låse meg fast i det kjente og «kjære». I året som gikk turte jeg å prøve nye ting, og jeg turte å presse meg ut av min egen komfortsone. Jeg våget å gjøre noe jeg aldri før ville gjort, og jeg kan si jeg er stolt over å i det minste ha forsøkt. Man kommer ingen vei i livet om man ikke våger ta noen sjanser.

2014 var året da jeg endelig våget å fortelle verden om noen av de vanskeligste årene i livet mitt, og jeg føler jeg har oppnådd det jeg ønsket. Jeg har fått oppmerksomhet rundt et tema jeg synes er ekstremt viktig. Hammerfest får eget barneombud, tommel opp for det, og jeg har på et vis fått det litt bedre med meg selv.

Jeg er evig takknemmelig for de fine jeg har i livet mitt. Både de som står meg nærmest, men også de som er litt lengre unna. Dere er fantastiske alle som en!

2014 har vært fantastisk. Jeg skulle bare ønske jeg hadde klart å presse inn enda flere gode øyeblikk, også er det vel et par ting jeg skulle ønske hadde fått et annet utfall, men jeg er i hovedsak fornøyd med både meg selv og året, så jeg kan vel ikke klage 🙂

 

Sørover

Da satt jeg endelig på flyplassen i Alta, og er klar for å si adjø til Finnmark og hei til Bergen! 

Jeg har hatt en kjempefin julefeiring sammen med den fine familien min. Tiden hjemme har kanskje vært preget av mye jobb og soving (Den mørketiden altså..), men jeg har storkost meg sammen med både familie og gode venner.

Selv om jeg ikke har hatt så altfor mye tid utenom jobb, så synes jeg at jeg har fått presset inn en del ting likevel. Jeg føler jeg i det minste har fått møtt de aller fleste av dem jeg savner mens jeg er sørpå, og jeg har tilogmed fått vært med på en innebandytrening med det gamle laget mitt. Kjekt kjekt kjekt! 

Julaften ble feiret sammen med kun de nærmeste. Mamma, pappa, lillebror, lillesøster, også selvfølgelig verdens beste Sussebass! Vi så Askepott få sin prins,besøkte besteforeldre på kirkegården, spiste god mat, både ribbe og pinnekjøtt, og åpnet gaver fra slekt og venner. I år var et bra år på gavefronten, og jeg fikk masse fint.

Det kan se ut som om det var opptil flere som hadde besøkt årets ønskeliste, for jeg fikk både penger, ny iPhone og ikke mindre enn tre par med ullsokker, i tillegg til mange andre flotte ting som gavekort, smykker, aaaaltfor mye candy, litt nips osv.. Så jeg er godt fornøyd! Og best av alt, jeg fikk ikke så masse store ting, og dermed var det enkelt å pakke ned det meste med seg ned.

Valgte å la ting til leilighet og pyntegjenstander bli igjen i Hammerfest, da jeg ikke har allverdens med plass på det lille kottet mitt i kollektivet, og jeg ikke har lyst til å sette for mye ut i fellesområder, da slike ting har en tendens til å bli ødelagt.

Anyway, nå sitter jeg altså i Alta og venter på flyet som skal frakte meg til Bergen for helgen. På søndag finner jeg meg et nytt fly og drar til Sverige for å feire nyttår. Fun fun fun!

Ha en fortsatt fin juletid alle fine! ❤

2014 has come and gone

Marie har utfordret leserne sine til å svare på noen spørsmål om hvordan 2014 har vært, so here it goes;

Beskriv 2014 med ett ord:
Utfordrende

Hva er det beste minnet fra 2014?
Jeg har helt sykt mange gode minner fra 2014, så jeg vet faktisk ikke hva jeg skal velge. Alt fra fine samtaler med gode mennesker, tur til Amsterdam med de beste innebandyjentene, besøk i Bergen av fine venner, fjellturer både i Bergen og i Hammerfest, selvutvikling, og ikke minst hvordan blogginnlegget mitt i vinter bare tok helt av og startet en skikkelig dominoeffekt.

Og det verste?
Jeg kommer ikke på noen skikkelig kjipe ting. Klart jeg har hatt dårlige dager, det har vi vel alle, men jeg kan ikke komme på noe som har vært skikkelig ille. 

Hvilke steder har du reist?
I år har jeg besøkt Oslo og Amsterdam, sånn hvis man ser bort fra Hammerfest. Så ikke altfor mye reising, men har heldigvis enda en reise igjen før året er omme. Sverige om en ukes tid!

Hva har engasjert deg i år?
Livet mitt.

Hva er det fineste bildet som har blitt tatt av deg i år?
Ganske enkelt fordi; Hvor ofte får man tatt bilde sammen med en enhjørning?!? :p

Hvis du kunne gitt en ekstra klem til noen, som et takk for alt i 2014, hvem ville du gitt den til?
Verdens beste Alexandra ❤ 

Og hvem/hva ville du gitt et sviende bitchslap til?
Meg selv på svake dager.

Om du kunne tatt med deg noe/noen fra 2014 inn i det nye året, hva/hvem ville det være?
Jeg håper jo på å ta med meg viljen til å fortsette den reisen jeg har begitt meg ut på, også selvfølgelig han der fine :p

8-10-12

Herlighet så fort tiden går! 

Det er ikke mange dagene igjen nå før julaften er her, og jeg er langt fra ferdig med årets julegavehandel. Jeg forsøkte å lete litt rundt her i byen for noen dager siden, men det var rett og slett håpløst. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er for «godt vant» fra Bergen, eller om det rett og slett er Hammerfest som har et elendig utvalg i butikker, men jeg fant i alle fall ingenting..

Skal en tur til Alta for å hente lillesøster som kommer hjem på juleferie på torsdag, og da skal vi ta oss tiden til å lete litt rundt på kjøpesenteret der. Forhåpentligvis får jeg de siste julegavene i boks da, for jeg har rett og slett ikke tid til noe annet. Jeg har jobb hver dag fram til julaften, utenom nettopp torsdag, og selv om det er et par timer igjen av åpningstiden til butikkene når jeg er ferdig på jobb, så levner jeg ikke mye håp om å finne de tingene jeg vil gi bort i gave her i byen. 

Ellers kan jeg meddele at jeg egentlig ikke har gjort annet enn å sove og jobbe så langt mens jeg har vært hjemme. Det er så mørkt ute at jeg er konstant trøtt, og jeg merker virkelig ingen forskjell om jeg sover fire eller om jeg sover åtte timer en natt. Jeg går rundt og gjesper hele tiden på jobb uansett..

Likevel er det godt å være hjemme med familie og Sussebass, det skal jeg ikke nekte for.

Visitten min hjemme er allerede over halvveis ferdig. Det er faktisk bare 10 dager før jeg reiser sørover igjen. Og selv om jeg har det fint her oppe nå, så gleder jeg meg veldig til å feire nyttår med noen fine mennesker i Sverige.

25 Things I would like to do

Hei fine mennesker!

Etter lang tid, er jeg nå endelig hjemme i Hammerfest hos mamma, pappa og sussebassen min. Flyturen gikk for sjeldenhetsskyld knirkefritt, og jeg bekymrer meg ikke bare litt for at det ikke skal gå like lett når jeg skal reise sørover igjen om 21 dager.

Jeg satt og leste blogger tidligere i dag, og kom over et innlegg med 25 ting en blogger hadde lyst til å gjøre. Jeg husker ikke hvem sin blogg det var jeg så på, men jeg fikk i alle fall lyst til å lage et innlegg selv også. 

Jeg har joinet Day Zero Project, og kommer rett og slett til å plukke ut 25 av punktene jeg har på listen min der. Listen kan dere forøvrig se i sin helhet ved å trykke HER.

1. Dance in the rain.
2. Explore London on foot.
3. Get my own apartment.
4. Learn some basic sewing skills.
5. Write a letter to myself to open in 10 years.
6. Inspire someone.
7. Leave an inspirational note for someone to find.
8. Take a makeup course.
9. Learn the sami national anthem by heart.
10. Try something new.
11. Throw a dinner party.
12. Get my drivers license.
13. Spend a night stargazing.
14. Make a new friend.
15. Visit at least one new country.
16. Throw a message in a bottle into the ocean.
17. Buy a plant and keep it alive.
18. Make a baby laugh.
19. Go on a road trip.
20. Pursue a dream.
21. Meet an author of a book I’ve read.
22. Write a novel.
23. Figure out what I want to do with my life.
24. Clean out my closet.
25. Sleep in a tent.

Selvfølgelig er enkelte av disse tingene ting jeg allerede har gjort, men som jeg gjerne gjør igjen.

 

It’s beginning to look a lot like Christmas

Jul, jul jul! Nå er det ikke lenge før jeg reiser nordover, og når jeg kommer dit, er julaften like rundt hjørnet!

Jeg reiser hjem til familien allerede den femte desember, og blir der helt til andre juledag, så man kan trygt si jeg ser fram til noen uker med familie, kos, glede, også litt jobb da.

Jeg gleder meg som et lite barn på julaften! Også gleder jeg meg enda litt mer til å feire nyttår i Sverige med nydelige mennesker da. Det skal bli så gøy!

Men tradisjon tro, så må jeg vel legge inn ønskelisten min her også. Har jo tross alt gjort dette i noen år nå, så dette året blir ikke noe unntak. So here it is, i tilfeldig rekkefølge:

• Manuelas kokebøker
• Too Faced Chocolate Soleil
• Too Faced Chocolate Bar Palette
• iPhone 6
• Money money money, alltid verdsatt i en fattig students lommebok.
• Vera Wang – Princess
• MAC Fix+
• North Face Duffel Bag – Medium
• Pulsklokke
• Treningstights
• Anastasia Contour Kit
• Lange ullstrømper, gjerne i hvit, grå eller svart.
• Alkohol?
• Konsertbilletter! One Direction spiller i Oslo neste juni, og jeg vil dit!!

Det er sikkert masse mer jeg faktisk ønsker meg, og kanskje tilogmed trenger, men jeg er litt tom for inspirasjon og fantasi for tiden..