That Was Then

Skal, skal ikke, skal, skal ikke…

I juli har klassen min fra barne- og ungdomsskolen tiårsjubileum. Ti år siden vi fulførte grunnskolen. Ti år siden vi gikk hver våre veier. Ti år siden jeg endelig kunne forlate det som i bunn og grunn hadde vært et ni år langt helvete… 

Jeg har faktisk brukt ganske lang tid på å komme på en god unnskyldning for å slippe å gå. En del av meg ville gå, en annen ikke. Stor var gleden da jeg fikk vite at det hele skulle skje samme dato som den årlige innebandyturneringen jeg deltar på i Amsterdam. Dermed trenger jeg ikke komme opp med en unnskyldning, jeg velger nemlig innebandyjentene mine her i Bergen framfor de menneskene som gjorde livet surt for meg i så mange år uansett hva..

Helt ærlig har jeg ikke et stort behov for å tilbringe en hel helg sammen med den gamle klassen min. Jeg savner dem virkelig ikke. Det er en knapp håndfull mennesker jeg fortsatt holder kontakten med, og jeg tenker at dem kan jeg treffe ved andre anledninger.

Jeg var lenge sint på mine gamle klasse»kamerater». Det er jeg ikke lenger, men jeg skal være ærlig å si at jeg er nok fortsatt litt bitter, og såret. Det var ikke bare de som mobbet meg både fysisk og psykisk som lagde arr i sjelen min. Det var også de som bare sto rundt og så på. De som lot det skje uten å gjøre noe for å stanse det hele.

Jeg husker en spesiell episode. Dette var på ungdomsskolen, i niende klasse om jeg ikke tar helt feil. Vi hadde nettopp hatt en dobbeløkt med mattematikk, og jeg tror vi alle var lettet for at det var over. Resten av dagen var det mykere fag og dermed litt mer moro. Vi sto utenfor klasserommet og ventet på at læreren skulle komme og slippe oss inn. Dette var i en periode hvor vi ikke fikk oppholde oss på klasserommene i friminuttene av en eller annen grunn. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig lå jeg på gulvet med mange mennesker rundt meg. Noen sparket, noen slo, noen spyttet, og mange ropte skjellsord.

Vi var der alle sammen. Jeg, mobberne, og også de jeg annså som vennene mine..

Hvorfor gjorde de ingenting? Var ikke jeg en god nok venninne til at det var verdt å si fra om at dette ikke var greit? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det som skjedde?

Det jeg heller ikke kan forstå er lærerne. Jeg vet de må ha lagt merke til dette. De kan umulig ha vært så blinde at de ikke så hva som foregikk. Jeg ble mobbet stort sett hver eneste dag i ni lange år. Hvorfor gjorde de ingenting? Burde ikke de som voksne mennesker ha steppet inn allerede da vi gikk på barneskolen? Skal de bare stå å se på at et barn lider? Fungerer det fortsatt på denne måten? Er det greit at et barn ikke har det bra? For det var det jeg var. Et barn. Og jeg hadde det virkelig ikke bra…

Når jeg tenker tilbake på mine ni år i grunnskolen har jeg vanskelig for å finne gode minner. På en måte synes jeg dette er veldig rart, for iløpet av ni år må man jo ha opplevd gode øyeblikk også, eller hva? Jeg har virkelig forsøkt å finne minner som er mindre svarte, men det er akkurat som om de ikke er der. Som om de vonde minnene blokkerer for alt, og nekter meg å gå tilbake for å gjennoppleve alt.

Når jeg hører andre snakke om hvor bra deres år på barne- og ungdomsskolen var, så blir jeg rett og slett litt trist. Trist fordi jeg skulle ønske jeg kunne se tilbake på disse årene og tenke at de var bekymringsfrie og gode.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil at folk skal synes synd på meg. Jeg skriver det ganske enkelt fordi jeg har et behov for å få det ut. Det tærer på meg den dag i dag, og jeg sliter med å godta at jeg som person er god nok. Jeg ble tross alt fortalt at jeg ikke var dette så og si hver eneste dag i ni år…

Ikke minst skriver jeg dette fordi jeg synes dette er noe som burde belyses. Noe som er viktig. Barn blir mobbet daglig, og det er ikke riktig! Jeg vet ikke selv hvem som må ta tak i dette. Om det er foreldrene, mobberne selv, skolen? Det eneste jeg vet er at den som blir mobbet er som oftest maktesløs, overmakten blir for stor..

Det er godt mulig jeg kommer til å få angre på at jeg har publisert dette, men personlig føler jeg det var på høy tid..

Del gjerne innlegget om du vil. Slik jeg ser det bør flest mulig tenke over denne problematikken.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , . Bokmerk permalenken.

20 svar til That Was Then

  1. Rosa Sjimpanse sier:

    Jeg syns det er kjempe flott at du deler det! Har selv skrevet et innlegg om det samme temaet «tid for reunion», men ikke turt å poste det pga responsen og «uvitenheten» til tidligere klasse»kamerater». Det er forjævlig det du har opplevd og med tanke på at mobbig i skolen har vært et tema i MANGE år, burde det foreligge tydeligere løsninger enn hva som står i opplæringsloven paragraf 9A. Man skulle ikke behøve en «unskyldning» for å ikke delta på reunion når samtlige vet innerst inne at for noen var skoleårene jævlige. Kjempe bra!!!

    • Linn sier:

      Det er vel også en av grunnene til at jeg postet dette. Jeg har fått vist ikke bare meg selv, men også de som mobbet at de har ingen makt over meg. Jeg må ærlig si at jeg ikke bryr meg så veldig om responsen fra dem det gjelder, om de får dårlig samvittighet så får de bare ha det. Om ikke, så gjør ikke det heller noe. Det viktigste for min del er at jeg kanskje kan bidra litt på å få gjort noe med mobbingen 🙂

      • Rosa Sjimpanse sier:

        Syns det er veldig bra! Tviler ikke på at det er gjennomtenkt til månen og tilbake – syns det er veldig godt skrevet og viser bare hvor du er 🙂 og hvor resten av samfunnet trenger flere slike «innrømmelser» 🙂

  2. Mart sier:

    Æ har ikke ord.. Du e en så fantastisk person, og æ må si at ingen fortjene å bli mobba – hvertfall ikke du. Æ ser ingenting enn bare godt i dæ!
    Du e kjempe tøff og en person som tørr å være sæ sjøl, og æ må si at æ e kjempe heldig som har dæ som søskenebarn, du e kjempe lett å prate med og æ bare kose mæ alltid når æ e lammi dæ! Æ syntes det e bare fint at du skriv det her for ja alle må få det ut og jeg syntes alt av mobbing bør få
    oppmerksomhet og sagt om hvor ille det lægg sæ på andres liv. Du e kjempe sterk, og flink og æ e så heldig som kjenne dæ og e i familie med dæ 🙂

    Du e dyktig til å skrive og ordformolere dæ! Æ e kjempe glad i dæ 🙂 love from your cousin!

  3. Desirée sier:

    Kjære Linn!
    Det gjør meg vondt å lese at du har hatt det sånn i hele skoletiden din! Barn skal ikke ha det sånn, de skal slippe å få oppleve slike vonde opplevelser! Dessverre kan vi ikke beskytte dem så mye vi skulle ønske, beskytte sånne som deg mot alt dette! Men vi kan gjøre det beste vi kan når vi er vitne til slike ting! Her har mange feilet rundt deg! Virkelig trist….

    Du gjør så rett i å stå over, og jeg skjønner godt du er glad for at du har en helt gyldig årsak til å la være. Men kanskje du burde heller ta det standpunktet at du ikke vil treffe dem! Helt uavhengig av innebandyen, bare si fra at du vil ikke. Ta et oppgjør med det skikkelig, og bli kvitt det en gang for alle. De er ikke verd deg!

    Har jo fulgt deg lenge nå, og heldigvis så virker det som du har funnet dine venner. Venner du koser deg med, og som setter pris på deg som den flotte jenta du er! Stå på, Linn!

    Klem fra meg i nord!

  4. G.K sier:

    Hei.

    Jeg hadde mine venner på skolen. De stilte opp for meg gjennom marerittet som grunnskolen var. Jeg har ikke vært på en reunion, kommer ikke til å delta på noen heller. Når mine tidligere med-klasse-elever ( kamerater er de jo ikke) har jeg vært helt ærlig på grunnen. De får/fikk like det eller ikke. Mange har i dag sagt unnskyld.

    Du e tøff som står frem og tar disse valgene. Jeg vil likevel råde deg til å være ærlig i kommunikasjonen med de, slik at de faktisk kan få en mulighet til å rette noe opp, og gjøre slik at deres barn i framtida tar gode valg!

    Jeg er i dag lærer, og i min klasse er det, foreløpig, ingen playing/erting/mobbing jf elevsamtaler og undersøkelser. Jeg lager så mye bråk når jeg oppdager noe at det er mye mer hyggelig når de er snille og gode. Jeg arbeider mye med i å ferske de i å gjøre gode gjerninger, belønne gode valg og sende gode meldinger hjem. I mine klasser er det alltid rom for å være forskjellige.

    Vær tro mot deg selv, og tro på deg selv. Du bestemmer selv hvor langt du kommer i verden, og det er de andre som taper på å ikke ha «sett» for en flott person du er ❤

  5. Heidi Beathe sier:

    Du e ikke bare go nokk…Du e bedre enn go nokk…Syns du e rå tøff som skriv det her:) Du e ei kjempejenta…Hadde å lett tatt valget du tar…om å drite i gamle medelva som ikke ga dæ anna en dårlig hverdag…Nei kos dæ på turneringa med nånn som gir dæ positive opplevelsa å minna i hverdagen du har nu:)

  6. Stovkorn sier:

    Jeg er helt enig med deg, jeg har også valgt å ikke dra på reunioner, både med barneskole, ungdomsskole og videregående. Jeg hadde det kjempefint på videregående, men det er ett tilbakelagt stadium for meg. De menneskene jeg ønsker å ha i livet mitt har jeg her, og jeg trenger ikke den falske samtalen med folk jeg ikke har sett på noen år.. eller som mobbet meg tidligere og nå er sååå hyggelig. Nei takk, I moved on 😉

  7. linda sier:

    Jeg forstår deg godt. Skal snart treffe klassen igjen. Det er kaos i hodet mitt.. virker ikke som om noen vil ta det innover seg at de mobbet meg. Det er egentlig det verste. Håpet noen ville beklage det. For en stund siden var det en fra klassen som startet en stor krangel på fb. Jeg kjemper for dyrs rettigheter, det tålte han tydeligvis ikke…. da prøvde han å krenke meg med å gjette fram til hva slags psykiske diagnoser jeg liksom skulle ha. Sef sliter jeg psykisk etter alle de årene med mobbing. Jeg har lite tro på meg selv og sliter med depresjoner…

  8. Anonym sier:

    Kjenner meg dessverre alt for godt igjen i dette. Jeg ble og mobbet nedenom og hjem gjennom store deler av barne og ungdomsskolen. Vi har også reunion til sommeren hvor jeg virkelig ikke har noen behov for å dra og hvor jeg absolutt ikke legger skjul på at jeg ikke ønsker å tilbringe tid med dem. Kan fortsatt ikke fatte at lærerne aldri gjorde noe større for å stoppe marerittet. Jeg fikk beskjed om å ikke være så nærtakende(!!) og snu det andre kinnet til…! Det verste ga seg heldigvis når jeg slo ned lederen med en rett venstre 😉 Men det skal virkelig ikke trenge å gå så langt før man får en slutt på mobbingen… Jeg kjenner jeg gruer meg allerede til ungen min starter på skolen, dagens teknologi gjør det ikke akkurat vanskeligere å mobbe!

  9. Emil sier:

    Jeg også kjenner meg igjen i dette. Sommeren som var nå hadde også min ungdomsskoleklasse gjenforening. Vonde minner og gamle sår tror jeg bare hadde blitt åpnet igjen hvis du drar. Det var slik jeg tenkte om min egen klasses gjenforening.

    Det sviket man føler fra de andre som bare står å ser på kjenner jeg også igjen. Spesielt fra våre respektive lærere. «Det litt din feil også at de behandler deg sånn». De mobbet meg fordi jeg ikke snakket samme dialekt som dem. I ettertid har dette inspirert meg til å gå på stien til læreryrket og jeg håper at jeg kan være med på å forhindre at slike ting som du skriver om skjer.

    Dra på denne innebandy turneringen i Amsterdam med GOD samvittighet. Du skylder ikke disse personene noen ting.

  10. Truls Mehus sier:

    Jeg ante ikke noe om dette, men håper du hadde det fint på innebandytrening i allefall, da jeg og Øystein var trenere. Jeg var sjøl mobbet i 7. og 8. klasse, så jeg er veldig var på dette, og tror ikke at det forekom på treningene de årene jeg var det. Du danket ut de eldre med dine ferdigheter, og du virket å trives av det jeg kunne se.

    Kos deg i Amsterdam, og takk for at du delte dette innlegget, det gjorde inntrykk. Mobbing må alltid være på dagsorden.

  11. Glenn -Rune sier:

    Kanon bra at du skriver ett innlegg som dette. Det er absolutt et fenomen som burde belyses , og gjerne i retning av lærerene på skolene rundt om kring.
    Du er en sterk ung dame som legger det fram så ærlig og direkte.
    Og bare for å nevne det. Jeg har ingen planer om å være med på noe 10 års klassetrinn jeg heller. Av akkurat samme grunn som du. Det fortjener jeg bare ikke. 😉 Stå på Linn Marit! Og kos deg i Amsterdam. ^^,

  12. Olav Kyrre von Tangen Ludvigsen sier:

    Synes du er utrolig modig som tør å skrive dette i bloggen din!!
    Mobbing er- uansett hva andre sier- fremdeles et stort problem i den norske skolen, og dessverre er det også slik at det i de aller fleste tilfellene er mobberen som får hjelp, mens offeret vær så god får klare seg på egenhånd! Årsakene til at den norske skolen sliter med dette problemet, er sammensatt og komplekst, men M74, manglende/ feilslåtte reformer i ungdomsskolen, gradvis nedvurdering av læreryrket, gradvis degradering av lærernes autoritet, m.m., er ting som helt klart har vært med på å kjøre den norsk skolen i dass! Med kraft!!

    Jeg ble selv mobbet f.o.m. 6. t.o.m. 9. klasse. Jeg har opplevd uttallige slåsskamper, kommet hjem med blåveiser, blitt fysisk pisset på i dusjen, pisket med våte, sammenrullede håndklær, fått ting kastet på/ etter meg, blitt mobbet av læreren stort sett hele barneskolen. I 8. klasse var det så ille, at to klassekamerater, i tilegg til meg, prøvde å bytte klasse. Vi fikk avslag to ganger, med begrunnelse at «det var ikke lov i.h.h.t. skoleregelmentet». Heldigvis gikk det gjennom til slutt etter to anker, men det er jo åpenbart at hensynet til mobberen og norsk lov står sterkere enn helsen til enkeltelever! Den sterkeste sanksjonen læreren kunne iverksette mot mobberen, var tre dagers utestengelse 😐 ! Og selv dèt satt langt inne!!

    Jeg har blitt invitert til to reunionsfester, og begge har jeg latt være å møte opp på. Jeg føler ikke lenger bitterhet og raseri mot de som forårsaket det jeg gikk gjennom, men jeg glemmer a-l-d-r-i!!
    Løsningen for MEG ble sånn umiddelbart å bytte klasse etter 8., og på sikt å satse enda hardere på idrett. Klasseforstanderen min på barneskolen nektet meg å bli med på de lengste turene når vi hadde skidag, fordi hun var fast bestemt på at jeg ikke kom til å orke det! Men innerst inne VISSTE jeg at hennes oppfattning om meg ikke stemte, og i voksen alder har jeg jo spilt innebandy i eliteserien, og i europacupen- ikke verst for en tass som ikke en gang- i følge enkelte- skulle klare å gå en mil på ski! Tror at èn mulig løsning som de som i dag har det slik VI hadde det den gangen, er å gi beskjed til voksne de stoler på, som kan ta ansvar og ordne opp- uten nødvendigvis å ta hensyn til de formelle måtene å gjøre ting på! Dessuten er det viktig for den som opplever å bli mobbet, å vektlegge de evnene og egenskapene han/ hun er gode på, og videreutvikle disse, og selvfølgelig å komme seg over i miljøer- enten på skolen eller på fritiden, helst begge steder- hvor vedkommende føler seg trygg og akseptert for den h*n er!

    Mobbing er jo dessverre et stort problem. Slik JEG ser det, er det jo ikke bare et individuelt problem, for den som opplever å bli mobbet, men like mye et strukturelt problem! «Systemet» og skoleverket synes mobbesaker er ubehagelige, og vil derfor ha minst mulig å gjøre med slikt. Derfor iverksetter de proformatiltak, som ofte viser seg å ikke funke. Skal forekomsten av mobbing i den norske skolen gå ned, er hele tenkemåten til de som sitter med makten nødt til å endres, spesialtiltak må inn på et MYE tidligere stadie enn hva som er tilfellet i dag, nye fag må inn i skoleverket, de tyngste elevene må tilbake i spesialskoler, lærerens status og sanksjonsmuligheter må økes, dessuten må sanksjoner mot personer i SYSTEMET òg økes, når disse tillater at unge elevers liv ødelegges av mobbing, uten at det får særlig konsekvenser for noen, untatt mobbeofferet, som i ekstreme tilfeller ender opp med å ta livet av seg!

  13. Ellinor sier:

    Hei Linn marit! Jeg vet AKKURAT åssen det føles! Har opplevd det samme selv 😦 . Du skal vite at du ikke er alene. heldigvis er jeg en ganske sterk person som har klart å fortrenge disse vonde minnene. det er ikke mye jeg husker fra barneskolen, ungdomskolen og vgs. Jeg prøver å tenke at de menneske gjorde det for gøy, men de ikke skjønte at de gjorde det på andres bekosting… jeg vet at når de blir voksne så vil de forstå at det de gjorde var galt. Som barn så skjønner ikke alle at den andre parten blir lei seg. De gjør det mest fordi de har dårlig selvfølese, og fordi de ønsker makt.

    Det som gjør MEST vondt er de som lissom skulle være vennene dine, den som du stolte mest på. De som VISSTE bedre..!! ender med å mobbe deg..! Jeg ble mobbet av ei jente på Folkehøyskolen inne på datarommet. Dette var ei jente som sto på morgensamlig og fortalte en historie om en gutt hun reddet fra å ta selvmord. Hun gikk også på phykologi-linjen( la oss kalle henne Mia) Slik Gikk denne Historien:

    Han ble mobbet på skolen. om en gjeng som dyttet og slo han, slik at han mistet bøkene på asfalten. Dette er noe Mia så, kom og hjalp ham og plukket opp bøkene og sa «den gjengen er noen duster». De fulgte hverandre hjem og hun spurte om han hadde lyst til å spille fotball, dette var noe han sa «ja» til. Det viste seg at han var en koselig gutt å henge med så de ble gode venner. Han Fortale til henne senere at han hadde tenkt å ta selvmord , hvis det ikke hadde vært for Mia. The End
    (Så moralen hennes var at man skulle være snille med hverandre og hjelpe hverandre.)

    Det som skjedde med meg på datarommet, var at jeg satt der og skulle skrive en viktig mail. Jeg ante fred og ingen fare. Så kommer hun og drar ut dataledningen slik at skjermen ble mørkt! jeg satt meg på en ny datamaskin, logga meg inn på ny, så kom hun tilbake og dro av dataledningene så skjermen ble mørkt. Hun lo så det brakk av henne og sa » dette er noe av det morsomste jeg har gjort! » Jeg ba henne om å slutte . IGJEN satt jeg på en annen datamaskin og hun gjorde det samme igjen… Jeg ble sint og dyttet til henne , men hun dyttet hardere tilbake slik det gjorde vondt i brystet mitt. PLUTSELIG kommer en klassekamerat og slenger meg ned på gulvet og begynte å dytte meg ned…. Mia bare lo og lo… Jeg klarte å klamre meg opp og gikk ut med tårene i øynene;-(. Vennina mi så dette og løp etter meg og trøstet meg utenfor. og sa at «De var duster» hun trøstet meg.. ( historien er ganske lik egentlig bare dette er en datamaskin istenderfor bøker)

    Han klassekamraten forsto at han gjorde noe galt rett etter og kom inn på rommet mitt å ba om «unnskylding» jeg tilgav ham. Mia kom aldri.. hun forsto aldri heller at hun gjorde noe galt.. resten av uken på folkehøyskolen hilste jeg ikke på henne , så stygt på henne… hun hadde hele uken på å be meg om unnskylding, men gjorde det ikke… vet ikke om hun er det dummeste phykologi studenten på jord. kanskje hun tror jeg ikke har føleser eller noe?!? i will never know. Det gjør vondt .. jeg føler at jeg ikke er verdt noe i hennes øyne, jeg vet ikke hva hun har i mot meg, hvorfor hun mener jeg ikke fortjener en unnskylding. Jeg trodde vi var venner , jeg trodde hun var en god person, en person som ALDRI vil gjort noe slik, men valgte å gjøre det allikvael.. Jeg har alltid vært snill mot henne, også gjør hun dette..!?? Jeg vil aldri forstå…

    Kommer nok til å angre på dette jeg også, men det var også deilig å få det ut ! har hatt dette arret i sjelen min ganske lenge. Jeg vet at jeg er bra nok ! og hun skal ikke få definere hvem jeg er! Jeg derfiner meg selv!

    Takk Linn Marit! du er en kjempeflott person og jeg håper du er lykkelig med de vennene du har nå. De er heldige som har deg!

    Mobbing er noe man bør snakke mer om på skolen. Mer info til lærere og elever. Få dem til å forstå hva det kan gjøre med en person. At de blir lei seg , får dårligere selvfølese og traumer osv. Få mobberne til å flyttes og ikke ofrene!

  14. stian sier:

    Jeg kommer ikke til å bruke mitt reelle navn her fordi jeg har gjort en ting selv ikke mine foreldre vet, de har kanskje hatt mistanker til det men de har aldri sagt noe til meg.
    Men jeg gikk på en Harstad skole, nærmere bestemt Kila skole.

    Jeg er en mann på noen og 30 år som gikk alle mine 9 år på Kila skole som ligger i Harstad kommune.
    Jeg ble mobbet fra 2 klasse og til jeg var ferdig på den skolen.
    En vanlig hverdag for meg var å henge utenfor lærerværselet, det var plassen på skolen hvor jeg følte meg tryggest, de gangen jeg ble presset ut i friminutt av lærere bydde på en utfordrende hverdag for meg.
    I begynnelsen når jeg ble mobbet var det «uskyldig bemerkninger» som etterhvert ble verre og verre.
    Ting jeg kunne høre var din jævla horeunge, ludder, sjitsekk, horegutt, gå å dø.. Det ble mange kommentarer etterhvert.
    Lærerne som var ute virket ikke til å bry seg om det som skjedde, det var mange slike dager.
    Det var flere, både ifra klassen min og ifra paralellklassen på skolen og klasser både over og under.
    Jeg hadde 2 som jeg vil påstå var veldig gode venner, de har jeg alltid satt pris på å ha som venner, det var de som stod opp for meg når ting var som verst, som støttet meg, som var der for meg, som jeg prater med i dag ennå.
    Uten dem så hadde jeg nok tatt mitt liv, noe jeg prøvde på et senere tidspunkt.

    Etterhvert som årene gikk ble det en endring som gikk fra verbal mobbing, ting ble mer fysisk.
    Jeg ble spyttet på, mange ganger, jeg ble banket opp, på skoleveien, på skolen… Jeg følte meg aldri trygg 😦
    Jeg ble kastet i tisserenna på guttetoalettet på skolen etter de andre hadde gjort sitt der.
    Jeg ble låst inne på toalettet, etter gym stakk noen av med klærne mine, jeg ble låst ute av garderobene i bare håndkleet, en gang helt naken midtvinters jeg ble reddet av vaktmesteren på skolen mer enn en gang.
    Jeg ble flere ganger kastet i elven som rant ved siden av skolen.
    Jeg ble på en måte fritt vilt, det var mye fælt som skjedde.
    Den verste perioden var nok fra 5 klasse til 8 klasse.
    Hver gang jeg forsøkte å si dette til en lærer der ble det aldri gjort noe med det.
    Jeg ble bedt om å ta meg sammen, ble ting «tatt tak i» ble det ofte verre.
    Mine foreldre skjønte etterhvert hva som skjedde, de skal ha all ære for at de prøvde det de gjorde.
    Men hva hjelper det når skolesystemet svikter?

    Siste dag i 8 klasse før sommerferie var en helt normal dag, en normal fæl dag.
    De 2 beste vennene jeg hadde den dagen hadde tatt ferie.
    Jeg tok i mot de vanlige ordene fra klassekamerater, jeg ble fysisk trakssert.
    Når jeg skulle gå hjem så oppdaget jeg at noen hadde sluppet lufta ut av hjulene på sykkelen min, når jeg var på tur hjem og leide sykkelen ved min side dukket den vanlige kompisflokken opp. (Det var noen personer hele tiden som gikk igjen)
    Jeg ble kastet i elven like ved skolen, og en av guttene stakk avgårde med sykkelen min. (jeg fant den senere henslekt i grøften)

    Jeg var kommet til et punkt den gangen som gjorde at jeg gav opp litt der og da.
    Dette er noe jeg husker veldig godt i dag.
    Og dette er noe mine foreldre ikke vet om i dag, jeg tror de hadde sine mistanker men hver gang de spurte sa jeg ikke noe.
    Det er også årsaken til at jeg ikke skriver fult navn her.

    Når alle hadde dratt hjem den dagen, og de guttene var borte som hadde mobbet meg gikk jeg til en av huskene i skolegården, jeg klipte over et tau med en saks jeg hadde stjålet på skolen på avslutningen.
    Jeg hadde ofte brukt et tre som hadde veltet halvveis over på baksiden av skolen når jeg var lei meg, hadde gått dit for å gråte og stikke meg unna det verste som skjedde.
    Tauet som jeg hadde lekt med i skolegården kom plutselig til nytte.
    Jeg forsøkte å henge meg i treet bak skolen, knuten jeg hadde laget var ikke god nok, så jeg fant meg selv på bakken med tauet rundt halsen, hvor lang tid det er snakk om før jeg traff bakken vet jeg ikke, men det kan ikke vært så lang tid.

    All den tid og forsøk på å skjule såret rundt halsen var forgjeves, etter noen dager så min mor det.
    De hadde nok sine mistanker, men jeg fortalte det aldri til dem.

    Hvorfor? Nei, jeg vet ikke, skam kanskje, dette er noe jeg har tenkt på i ettertid.
    Ordene som dukker opp er flau,skam, skjemmes, redd for konsekvenser.

    Det er ikke enkelt å vite.. desverre…

    i 9 klasse stod jeg opp mot en av de som mobbet meg fast, jeg var å spilte fotball på løkka den dagen.
    Dette var i begynnelsen av året.
    Jeg ble dyttet og kalt for ting….
    Denne gangen gav jeg juling til en av de som mobbet meg fast….
    Dette skulle være starten på det beste skoleåret mitt der….
    Jeg fikk gå i fred resten av året.. ble ikke mobbet mer,, annet enn en og annen sleivete kommentar innimellom.
    De få vennene jeg hadde gikk jeg med, det var mitt beste år i hele grunnskolen.

    All ære til mine 2 venner for de årene de var der å støttet meg opp.
    All ære til noen helt fantastiske foreldre, som alltid var der for meg, som holdt meg hjemme når jeg ba om det.
    Som gav sin sønn den støtten når jeg trengte det.

    Livet går videre sies det, for mange gjør det det.
    Den siste dagen i 8 klasse mistet jeg litt av meg selv der.
    Alle de årene fra 2-8 klasse mistet jeg mye.

    Jeg mistet selvtillitten jeg hadde, jeg mistet den manglende øvelsen med å ta kontakt med folk.
    Jeg mistet en god skolegang, for den var alt annet enn god.
    Jeg mistet evnen til å se det positive i mennesker en god stund fremover.
    Jeg mistet mange gleder som andre forbinder med å gå på skolen.

    Det var en ufattelig vond tid, men i dag er jeg glad for en ting.
    At jeg aldri klarte å fullføre det som jeg gjorde bak skolen siste dagen i 8 klasse.

    Mobbingen jeg ble utsatt for i barne og ungdomsskolen satte sine spor, og jeg sliter ennå den dag i dag med det.

    Jeg håper det at skolen i dag er en god skole, som skaper trygge rammer rundt eleven, som fanger opp mobbingen, hvor det blir tatt tak i ting.

    For det skjedde aldri når jeg gikk der.

    Jeg håper verden har blitt en bra sted for eleven på Kila skole.

    For meg vil Kila skole alltid være skolen i helvete.

  15. Hanne sier:

    Har selv blitt mobbet og forstår godt hvordan du føler det! Det virker som du er på god vei til å legge det bak deg. Du er kjempe sterk! Jeg er trist jeg også, men dessverre ødelegger de for meg enda. Synes det er like godt hver gang jeg ser andre «mobbeofre» som klarer seg bedre enn jeg gjør, og som gjør det de vil, sånn som du! 🙂 tøft av deg å dele det, jeg ønsker deg alt godt!

  16. Tilbaketråkk: Påskeferie |

  17. Tilbaketråkk: 2014 has come and gone |

  18. Tilbaketråkk: Goodbye 2014 |

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s