Sutring på nattestid

Jeg er inne i en dårlig periode, en periode hvor alt føles håpløst.

Jeg sliter med å sette ord på hvordan jeg har det, og hva det er som er galt, i alle fall når jeg skal snakke med andre om det.

Med andre mener jeg vel egentlig mamma. Det er mamma jeg ringer når alt føles forferdelig, og det er mamma som må høre på når jeg kjefter eller gråter, alt etter hva det er som plager meg akkurat den dagen.

Ikke at jeg egentlig klarer å fortelle hva det er som er galt. Ting blir vel sjeldent sammenhengende når jeg har noe jeg sliter med. Jeg ringer henne vel egentlig mest fordi jeg vet at hun er en av de som klarer å roe meg litt ned, som klarer å få tankene mine over på andre ting (når hun ikke kjefter på meg, that is)

Mamma vil at jeg skal snakke med noen som faktisk kan hjelpe meg. Hun synes det er vanskelig å høre om at jeg ikke har det bra, noe jeg selvfølgelig forstår.

For min del er det dessverre ikke et alternativ å sette meg ned å snakke med noen jeg ikke kjenner. Jeg klarer ikke legge ut om all dritten jeg har gått gjennom iløpet av oppveksten til en vilt fremmed person. Så da gjør jeg det eneste jeg vet jeg kan, jeg skriver til dere; dere som også egentlig er vilt fremmede, men samtidig ikke. Dere er en ansiktsløs mengde, altså går det fint. Jeg vet ikke hvem dere er, og det gjør egentlig ingenting. Jeg vet mange jeg kjenner kommer til å lese dette, og jeg vet fremmede kommer til å lese det. Saken er, det er mindre skummelt å blottlegge sjelen sin på nett, enn hva det er å snakke med noen ansikt til ansikt.

Det er så mye som føles feil i livet mitt for tiden. Jeg leter etter jobb, og det er ikke en enkel oppgave. Jeg føler meg mislykket på omtrent hvert eneste punkt i livet. Det føles som om alt jeg har gjort opp til nå har vært feil. Jeg har tatt gale valg, jeg har ikke vært sterk nok, og jeg har ikke lyktes i noen av de tingene jeg har satt meg fore.

Jeg når ikke de målene jeg setter for meg selv, ikke engang når målene er små og burde være lett oppnåelige. Hver eneste gang jeg feiler med å nå et mål, trykker jeg meg selv enda lengre ned i gjørma. Jeg forteller meg selv hvor elendig jeg er, og hvor lite verdt jeg er.

Jeg prøver å fortelle meg selv at mobbingen ikke påvirker meg lenger, at jeg har vokst fra den.. Jeg lyver til meg selv. Det er lettere å dytte ting bakover i bevisstheten enn å faktisk ta minnene fram og bearbeide dem. Jeg vet innerst inne at jeg må jobbe med selvbildet mitt, og at dette sannsynligvis ville vært enklere om jeg bare klarte å plukke fram disse minnene som faktisk har vært med på å trykke meg ned i så mange år. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å faktisk hente dem opp fra underbevisstheten. Hvordan jeg på den mest skånsomme måten kan finne dem fram og faktisk hjelpe meg selv.

Jeg er jenta som alltid var forelska.. Nå er jeg ikke forelsket i noen, og det er faktisk også vanskelig. Tidligere har jeg kunne fokusert all energien min inn på min utvalgte drømmemann, og på denne måten har jeg sluppet å tenke for mye på alle de andre aspektene av livet mitt.

Jeg vil heller kjenne kriblingen jeg får i magen når jeg tenker på han jeg er forelska i, enn klumpen som legger seg som en tung marmorblokk i magesekken hver gang jeg tenker på hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Det føles som om alle andre går framover, mens jeg står bom fast, som om jeg skulle vært i Limbo, midt mellom alt. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil. Jeg er 27 år gammel, og vet ikke hva jeg vil med livet mitt. Vil jeg jobbe som journalist? Vil jeg jobbe med noe annet? Vil jeg gifte meg en dag? Vil jeg ikke gifte meg? Vil jeg ha barn? Hva vil jeg? Hva ønsker jeg å oppnå med livet?

Det eneste jeg vet, er at jeg ønsker å påvirke noen på en positiv måte. At et eller annet jeg gjør iløpet av livet skal påvirke et annet menneske på en god måte. Det er kanskje mye å be om, men for min del er det noe som er viktig. Jeg vil kunne påvirke noen på samme måte som mamma, har påvirket meg. For det er en grunn til at det mamma jeg ringer når det er noe. Selv om jeg i oppveksten gjerne var ufattelig stygg mot henne, har hun alltid vært det aller viktigste mennesket jeg har hatt i livet mitt. Hun har alltid framstått som sterk og urokkelig. Selv når hun har hatt sine ting å slite med, har hun alltid vært det sterkeste mennesket jeg vet om. Jeg håper jeg en dag kan være i alle fall halvparten så sterk som det mamma er, for bare halvparten vil være enormt!

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s