When Life Gives You Lemons

Hvorfor skal det være sånn at vi skal framstå som så sinnsykt sterke? Hvorfor kan vi ikke vise det når vi sliter og kanskje ikke har det helt bra? 

Det kan være det bare er jeg som sitter med denne følelsen, men det tviler jeg egentlig på. Jeg tror bare at den kanskje er litt sterkere hos meg enn hos mange andre. Jeg tror at folk som har opplevd den type barndom og oppvekst som det jeg har, gjerne sitter med en følelse av at de ikke må la andre se hvordan de egentlig har det.

For min del var det overlevelsesteknikken jeg brukte for å komme meg gjennom skoledagene de ni årene på barne- og ungdomsskolen. Jeg viste sjeldent hvor såret handlingene til mine medelever gjorde meg. Og om jeg gjorde det, så reagerte jeg oftest med sinne. Aldri at noen skulle få seg meg gråte og være svak.

Nå skal det sies at jeg har fortrengt størstedelen av skolegangen min. Så jeg kan ikke si med hånda på hjertet at det aldri var tårer når andre så meg, men jeg vet med sikkerhet at jeg jobbet ekstremt hardt for at andre faktisk ikke skulle se hvordan det egentlig sto til med meg. Hvordan ordene, slagene og sparkene faktisk påvirket meg.

Dessverre har denne overlevelsesteknikken stor innflytelse i livet mitt fremdeles. Det siste året og litt til føler jeg at universet har gitt meg flere sitroner enn hva jeg fortjener, og fortsatt stenger jeg verden ute store deler av tiden. Jeg har definitivt blitt flinkere, og jeg har noen få venninner jeg virkelig føler jeg kan betro meg til når alt er som verst, og det hjelper litt å få lettet på trykket. Likevel sliter jeg fortsatt med å tørre å åpne meg. Jeg skyver gjerne folk unna, og gjør mitt beste for å prøve å framstå som et bedre menneske enn hva jeg egentlig er.

Men nå føler jeg virkelig at det er på tide at livet gir meg litt sukker til de sitronene, hvis ikke blir det vanskelig å få laget limonade med dem..

Da jeg var yngre var jeg alltid veldig misunnelig på de som liksom hadde alt i livet. De som var elsket av alle, fikk alt de pekte på av foreldrene sine, og som virket som om de aldri hadde opplevd noe som helst negativt. Den dag i dag kjenner jeg innimellom på denne misunnelsen. Det svir fortsatt litt at enkelte mennesker får alt de ønsker seg uten å måtte jobbe for det. De som får perfekte karakterer uten å egentlig gjøre en innsats, de som får den perfekte jobben, de som ser ut som modeller, de som finner den perfekte kjæresten for å liksom komplettere livet enda litt, osv..

Nå skal det sies at på mange punkter i livet mitt, så er jeg faktisk fornøyd. Jeg sier ikke at jeg må ha alt det andre har, det hadde bare vært fint om ting kunne gått litt min vei innimellom også.

Det er slitsomt at hver eneste gang man møter noen som kanskje kan være litt interessante, så viser det seg å være drittsekker. Det er slitsomt når ting ikke går som man ønsker på mange områder av livet, og det er slitsomt å føle at man aldri blir god nok.

Jeg skulle altså bare ønske livet ville gitt meg litt sukker også. Er det for mye å be om?

when-life-gives-you-lemons-224454_w1000

Dette innlegget ble publisert i Generelt, Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s