Den utrolige reisen

Årene etter at jeg flyttet fra Hammerfest har vært, og er fortsatt, en skummel og fantastisk reise.

Ikke nok med at jeg har fått blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, jeg har også fått bli bedre kjent med meg selv på både godt og vondt. 10649861_10152384165767274_8576487863095575595_n

Jeg føler selv at jeg har utviklet meg enormt mye. Jeg har fortsatt mye igjen å lære, men jeg synes jeg har kommet ganske langt på vei. Og mye av denne utviklingen hadde nok neppe vært mulig om jeg ikke hadde så tålmodige og nydelige venner som jeg har.

Jeg er nok ikke den som er flinkest til å slippe andre inn. Det å innrømme for et annet menneske at jeg ikke har det bra, framstår for meg som vanskelig. Man ønsker ofte å fremstå som sterk og usårbar. Sannheten er vel at ingen er så sterke at de er usårbare. Det er vel det som gjør oss alle til mennesker.

Jeg spør sjeldent om hvordan andre har det, ikke nødvendigvis fordi jeg ikke bryr meg, men kanskje heller fordi jeg synes det er et vanskelig spørsmål å svare på selv. Jeg vil liksom ikke fortelle om jeg har det kjipt, men samtidig synes jeg det blir for dumt å skulle lyve også.

10616198_10152384167352274_6181181441581146027_nLivet går i berg- og dalbaner. Den ene dagen kan alt være rosenrødt og fantastisk, mens den neste kan framstå som et eneste stort, svart hull.

På tross av alt dette, så føler jeg at jeg har blitt litt flinkere til å slippe folk inn. Det er nok fremdeles mye jeg ikke deler, men å åpne seg litt er vel bedre enn ingenting?

Jeg ser i alle fall framgang hos meg selv. Jeg er tryggere på meg selv, en uendelig liten dose mer selvsikker, og jeg bryr meg bittelitt mindre om hva andre tenker om meg. For bare noen få år siden ville det for eksempel vært utenkelig for meg å bli sett dansende på et utested. Nå er dansing noe av det morsomste jeg vet når jeg går ut, og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre om hva de rundt meg tenker så lenge jeg har det gøy.

Flere har sagt at de ikke forstår hvordan jeg tør å dele alt jeg gjør her på bloggen, og jeg kan vel på en måte forstå hvorfor de tenker sånn. Jeg forstår at for noen er terskelen for hva de deler med verden enormt høy, mens for andre er den gjerne lavere. Personlig er det skriftlig jeg er flinkest til å uttrykke meg. Sannsynligvis fordi jeg ikke trenger å se på det mennesket jeg meddeler meg til når jeg snakker. Og jeg anser også skrivingen og delingen som en av de tingene jeg gjør, og nesten føler at jeg må gjøre, for å utvikle meg. For å si det sånn, så ville det ikke vært snakk om at jeg hadde delt personlige blogginnlegg om mobbing, vektnedgang og andre ting for bare noen få år siden. Men jeg føler at jeg er på et stadie i livet hvor dette ikke lenger er et problem.

1507723_10152384164497274_2773286105855716017_nForhåpentligvis vil jeg klare å være like åpen og ærlig med vennene mine face to face etter hvert, som jeg er på bloggen med både kjente og ukjente.

Jeg ser fram til å utvikle meg enda mer i årene som kommer, og jeg ser fram til å gjøre dette sammen med noen av de nydeligste menneskene som finnes her i verden.

Og til sist må jeg bare nevne at om jeg skulle tatt med bilder av alle de fine jeg har i livet mitt, så ville dette blitt et helt fotoalbum.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s