2012

Vanligvis når jeg skriver oppsummeringsinnlegg, så er det et hovedfokus på bilder for å vise dere hvordan ting har vært.

I dette innlegget kommer jeg til å fokusere mer på tekst, fordi jeg føler det er viktig for min egen del at jeg prøver å sette ord på de tankene jeg sitter med. Dette vil altså ikke bli et helt vanlig oppsummeringsinnlegg, men mer en refleksjon over året som har gått kanskje?

Jeg startet året på verst tenkelige måte, med å ta farvel med et menneske som betydde, og fortsatt betyr, enormt mye for meg. Jeg føler at jeg kanskje ikke alltid var like flink til å vise akkurat dette, og det er noe jeg angrer veldig på. Det er fortsatt tungt å gå forbi gangen inn til bestefars gamle leilighet. Jeg besøkte mormor og morfar et par ganger mens jeg var hjemme på juleferie, og jeg fikk føle litt på sorgen igjen med å se mot døren hans. Sorgen er der fortsatt kan man si, og jeg tror nok aldri den går helt over. Men heldigvis blir den lettere å bære med tiden.IMG_6046I januar skrev jeg også om hvordan jeg gikk inn i det nye året uten noen som helst form for nyttårsforsett, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde nok tro på at jeg ville klare å utrette noe med meg selv.. Dette har jeg bestemt meg for å endre på. Jeg skal gå inn i 2013 med forsett om å bli et bedre menneske på én måte; Jeg skal lære meg å tro på meg selv. Det kommer til å bli vanskelig etter så mange år, men jeg skal virkelig prøve. Og tro det eller ei, jeg har faktisk allerede startet. Jeg har gode venner som hjelper meg når jeg trenger det, og selv om jeg ser at veien er lang, så ser jeg at den er mulig å gå.

Slutten av måneden bar preg av en opptur. Jeg leverte en oppgave jeg hadde slitt lenge med, jeg møtte en fyr jeg fort ble ganske så betatt av (Men han er egentlig en annen historie..), jeg shoppet i London, og alt var igrunn fint.

I februar reflekterte jeg over hvordan personligheten min er, og jeg kom fram til at barnsligheten min nok er noe jeg kommer til å holde på en stund framover. Og dette står jeg fortsatt for.

Februar var også måneden hvor fotointeressen min våknet litt igjen. Jeg startet med Photo Journalism på skolen og ble inspirert av en helt fantastisk lærer. Jeg tror han var den første som fikk meg til å delta i undervisningen uoppfordret iløpet av hele året, og det sier igrunn litt om hvor flink han faktisk var. Dessverre har interessen dabbet litt av igjen, men dette er noe jeg håper på å gjøre noe med etter hvert.

På en generell basis tror jeg at jeg kan kalle februar for en berg og dalbane. Jeg ble forferdelig betatt, og nok en gang ble hjertet mitt knust. Selvtillitten min fikk seg nok en knekk, og jeg måtte nok en gang begynne den møysommelige jobben det er å bygge den opp igjen. Heldigvis for meg har jeg fine venner som hjalp meg veldig, og også dere fine blogglesere som alltid kommer med de fineste kommentarene. Hva skulle jeg gjort uten dere? Det verste er jo at jeg aldri lærer. Jeg forelsker meg gang på gang, og hver gang går alt skeis. Jeg går vel egentlig bare og venter på at ting skal falle i biter igjen nå..

Mars startet jeg i Spania sammen med 26 ukjente gutter og to lærere. Man kan trygt si at det var et eventyr i seg selv. Jeg lærte meg nye ting om meg selv. Jeg lærte meg at jeg kan klare ganske mye om jeg bare tør å hoppe i det. Sånn som dette. Jeg hoppet ut i et lite eventyr med en haug fremmede gutter, og jeg kom meg ut av det levende.

Etter hvert som måneden turet og gikk bestemte jeg meg for å oppsummere livet i England litt, og dette gjorde jeg med å gi dere et lite innblikk i litt av hvert. Jeg snakket om hvordan selvtillitten min er høyere i England, hvordan jeg mener engelske penger er lekepenger i forhold til norske, hvordan engelsk mat er i forhold til norsk, osv…

Mars var også måneden for feiring. Jeg feiret St. Patrick’s day for første gang, og dette førte til at jeg ble kjent med noen av de nydeligste menneskene jeg noen gang har møtt. En hel haug med flotte jenter som jeg er utrolig glad for at har blitt en del av livet mitt!

Slutten av måneden kom, og jeg fikk besøk hjemmefra. Mamma, pappa, lillebror og lillesøster tok turen nedover, og det var utrolig godt å endelig se de igjen. De ble også med meg inn i starten av april, og vi reiste litt rundt til blant annet Isle of Wight.

Jeg var ikke helt på topp hele måneden. Jeg tenkte mye på at skoleåret nærmet seg slutten, og at jeg ikke helt visste hva jeg syntes om akkurat dette.

«I feel like I haven’t experienced everything I came here for. When I came here, I hoped for adventures. Maybe I even hoped for a little fairytale. A year of happiness. Instead I feel like it’s been a long struggle. Like I haven’t even seen the start of the adventure, and that the fairytale burned up before it was written.»

Jeg har fortsatt ikke funnet eventyret mitt. Det er vel en av de største drømmene jeg har. Jeg vil at livet skal bli et eventyr. En stor dose glede, eller rett og slett noe magisk…

Fortsettelse følger…

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til 2012

  1. Støvkorn sier:

    Jeg vil også leve i ett eventyr. Siden jeg er langvarig syk må jeg sette det på vent. Men bare vent og se😉 vi får det til😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s