Merkelige ting

Jeg blir like forfjamset hver gang noen søker på merkelige ting og havner inne på bloggen min.

I det siste har det visst blitt en trend å søke på «Hvor bor Jim André Bergsted».
– Beklager jenter, jeg har ikke Jims bostedsadresse. Dere får spørre han selv.

Ellers skjer det ganske ofte at folk søker på navnet til vennene mine for å finne e-postadresser og lignende.

Topp 10-søkeliste:

per ciljan skjelbred

vinterlyd 2011

etter regnet

etter regnet synger fuglene

per ciljan skjelbred blogg

vinterlyd

marlene mauno

kjekke menn

per ciljan skjelbred 2010

christine guldbrandsen

Og til slutt, for den som hadde søkt på dette:

soaitá ahte ii gávdno šat, soaitá doaivva lea, soaitá ahte jurddaš’ mu birra. muhto vuorddán dan beaivvi go váccašetne, don govret ja mun čuoččun juolgesuorpmain hva betyr det?

Svaret er:

Kanskje du ikkje fins lenger, kanskje det er håp

Kanskje du ikkje tenker på meg heller

Men eg venter på den dagen, at me er ute og går

Du bøyer deg ner, og eg står på tå

Merker dette ble et litt unødvendig blogginnlegg, men trøttheten overbeviste meg om at det var nødvendig.
Så vet dere det.


Vinterlyd

For rundt et år siden var jeg på gratiskonsert på Festplassen. Planen er å være der i år også.

For å skape oppmerksomhet om Krafttak mot kreft samarbeider Kreftforeningen med P4. Sammen gjennomfører vi en landsomfattende konsertturné – Vinterlyd.

Vinterlyd byr på gratiskonserter med noen av Norges største artister – deLillos, A1, Sirius, Quick og Hans Bollandsås, står det på Kreftforeningens sider.

Ben i A1 fra konserten på Festplassen i fjor. De kommer i år også, så dette gleder jeg meg til!

Jeg var som sagt der i fjor også, og jeg må si jeg synes det er et fantastisk tiltak. Jeg vil tro det hjelper å gjøre folk bevisst på hva Kreftforeningen driver med. For er det noe jeg selv brenner for, så er det kreftsaken.

Som tiåring mistet jeg bestemor. Hun døde av kreft. For ikke mange år siden fikk morfar kreft, og jeg vet ikke hvor lenge jeg har han. Det er nesten det verste med å ikke bo i nærheten av hjemme. Man vet ikke hvor lenge man har de man er glad i. Dette gjelder ikke bare morfar. Det gjelder alle jeg er glad i. Besteforeldre, foreldre, søsken, tanter og onkler, kusiner og fettere, you get the picture..

Jeg er dessverre ikke verdens flinkeste til å vise familien min hvor mye de faktisk betyr for meg. Jeg ringer altfor sjeldent, jeg er dårlig på å besøke de når jeg først er nordpå, og jeg forteller de sjeldent eller aldri at jeg er glad i de. Jeg forteller det til mamma, og til mormor. Men det er fordi det på en måte er noe jeg alltid har gjort. Mormor og jeg har alltid sagt love you til hverandre når vi har sagt hade. Det er liksom vår greie. Mamma er mamma, å ikke fortelle henne at jeg er glad i henne når jeg snakker med henne blir liksom feil. Det var hun som satte meg til verden, hun bar meg under hjertet sitt i ni måneder, og hun sørget for at jeg hadde en trygg oppvekst.

Det jeg egentlig forsøkte å si med dette innlegget, eller i alle fall det som var planen å si, er at det er viktig å støtte kreftsaken. På en eller annen måte kan vi nok alle bidra. Jeg har kanskje ikke mye penger å gi, men jeg tenker jeg kanskje skal melde meg som bøssebærer under Vinterlyd. Husker jeg riktig hadde de i alle fall bøssebærere i fjor.

God natt folkens!

Har forresten fått meg en ny sak på høyresiden her. Jeg håper det kan bidra til at flere støtter kreftsaken. Kan jeg, så kan du!