Dreams do come true

Musikk har alltid hatt en viktig plass i hjertet mitt. Helt fra jeg var liten har jeg elsket å synge, noe jeg gjerne delte med resten av verden.

Ikke at jeg tror det høres så utrolig fint ut, men jeg har lært meg det at man synger med den stemmen man har, og får man glede utav å uttrykke seg med sang, så synes jeg at man skal gjøre akkurat dette.

Uansett.. I mange år var R.E.M. mitt favorittband, noe de virkelig fortjente å være. For hallo, musikken er kjempebra! Og et av de beste øyeblikkene i mitt liv var da Karina og jeg så de på Koengen i Bergen, september 2008. Da jeg flyttet til England i 2011 derimot, fikk jeg meg plutselig et nytt favorittband. One Direction ble spilt overalt, de prydet forsider på magasiner og aviser, og du slapp rett og slett ikke unna de. Det tok ikke lang tid før jeg lot den fengende rytmen i What Makes You Beautiful bli en sang som gikk på repeat store deler av døgnet, til mine samboeres store ergelse.

Da julemåneden kom fikk jeg besøk av Karen for andre gang det semesteret, og hun kjøpte Up All Night, debutalbummet til One Direction, til meg i julegave. Platen ble spilt om og om igjen, og sangene ble lært på rams. Jeg hadde virkelig blitt en Directioner.

Også i 2012 fortsatte musikken til 1D å pryde hverdagen min. Long story short; i morgen, ca et og et halvt år (pluss litt til) etter at jeg først oppdaget hvor fantastisk musikken til de fem britiske guttene er, skal jeg endelig få se de live. Karen og jeg hopper på toget klokken 12 i dag, og vender snuten mot Oslo. Ord kan virkelig ikke beskrive den lykkefølelsen som strømmer gjennom kroppen min når jeg tenker på dette!

 

TV og fotball

Nrk publiserte i går en artikkel om hvordan seertallene til hovedkampen nesten er halvert fra fjorårets tall, og jeg må si jeg skjønner hvorfor. (Beklager til de av leserne mine som virkelig ikke interesserer seg for fotball)

For det første kan vi nevne at forige ukes hovedkamp på TV2 var Sogndal – Rosenborg. Ikke akkurat en kamp som trekker mange seere, eller hva? Ikke at det ikke var en bra kamp. For all del, jeg som RBK-supporter frydet meg hver gang ballen fant nettmaskene, men det er liksom ikke de mest interessante kampene å se. Sogndal er ikke et av topplagene i Eliteserien, og dermed blir ikke kampen veldig atraktiv for seerne.

Hadde det dermed vært en kamp mellom Aalesund og Rosenborg for eksempel, eller Brann – Molde, ville nok pipen hatt en helt annen lyd. Dette er kamper som trekker seere, ganske enkelt fordi det er noen av de store lagene i norsk fotball.

Problemet blir at de største kampene i årets eliteserie sendes på betalingskanalen C More, og om man ser det hele som et stort bilde, så tror jeg ikke så veldig mange er interessert i å betale enda mer for å få se på TV. Har du TV må du først og fremst betale NRK-lisens. Legg deretter på betaling for kanalpakken du har, uavhengig av om du har Canal Digital eller Viasat, du må uansett betale en sum for dette. Skal du se kamp på TV2 Zebra, så er det faktisk ikke alle som har dette, og i så tilfelle må du ut med enda mer penger for å se det på TV2-Sumo. Og så kommer C More da, 299 kroner i måneden, og her går 6 av 8 kamper i uken.

Hovedpoenget i artikkelen hos NRK var vel at de forskjellige klubbenes sponsorinntekter vil kunne minske drastisk. Hovedpoenget mitt er at det er utrolig mange som faktisk ikke kan ta seg råd til å betale 300 kroner ekstra i måneden for å få se fotball. For eksempel studenter. Mange studenter lever på fattiggrensen. Hvordan i alle dager skal de kunne påkoste seg en slik utgift? Personlig sparer jeg meg for den utgiften og reiser heller opp til Trondheim og ser det hele live en dag… Enn så lenge får jeg nøye meg med kampene som går på TV2…

Jeg leste nettopp en artikkel i Bergens Tidende, og jeg kjente meg så utrolig godt igjen i det jeg leste der…

Steffen ble mobbet gjennom barne- og ungdomsskolen. Han ble daglig mobbet for hvordan han så ut. Fysisk og psykisk mobbing…

Jeg har selv vært gjennom dette. Så og si daglig fra jeg startet på barneskolen til jeg gikk ut av tiende klasse fikk jeg høre hvor stygg jeg var, hvor lite verdt jeg var, hvor dum jeg var osv..

En del av meg elsket skolen, fordi jeg elsket å lære. En annen del av meg hatet skolen, for den var roten til alt det vonde. Det var der mobberne var… Mobberne var store deler av min egen klasse, men også elever fra klassene over og under oss.

Det var mest psykisk mobbing det gikk i, men ofte var det også fysisk. Og jeg merker at bare det å snakke litt om dette er utrolig tungt. Jeg klarer liksom ikke helt å formulere meg slik som jeg egentlig vil.. Føler dette blir veldig oppstykket, men samtidig føler jeg at det er noe som må snakkes om.

Smerten er likevel sterkest i det han ser foran seg langs gulvet. Han ser skoene til medelever. Skoene til gjengen fra tiende klasse. Det er alle de som ikke sier eller gjør noe.

- De bare sto der og så på, forteller Steffen Ekren.

Akkurat sånn var det for meg og. Mobbingen var liksom én ting. Noe annet var det at 10-20 stk sto der uten å gjøre noe som helst.. Det er de jeg har vanskeligst for å tilgi..

Live My Life

For et års tid siden skrev jeg et blogginnlegg som på mange måter omhandlet temaet janteloven.

Jeg skrev om min egen selvtillit og om hvordan jeg gruet meg til å flytte til Norge igjen på grunn av nettopp dette. Jeg fortalte dere om hvordan jeg faktisk følte meg verdt noe i England, og om at jeg var redd jeg skulle ramle tilbake til elendighet igjen når jeg flyttet hjem.

I dag leste jeg et blogginnlegg i bloggen til Støvkorn, hvor hun snakker om hvordan hun forholder seg til andre mennesker, og hvordan hun føler vi lever livet vårt for andre og ikke oss selv. Dette fikk meg til å tenke litt på dette med janteloven og hvordan jeg selv er altfor “flink” til å bry meg om hva andre mener. Jeg jobber hardt for å være god nok for andre, men jeg tar meg sjeldent tiden til å tenke; Er jeg god nok for meg selv?

Jeg har hatt mine nedturer etter at jeg flyttet hjem til Norge igjen, men det har heldigvis ikke vært fullt så ille som jeg fryktet da jeg skrev det innlegget for snart et år siden. Jeg har nok definitivt mistet mye av den selvtilliten jeg hadde klart å bygge opp nede i England, og det gjør meg igrunn litt trist, men jeg har heldigvis ikke mistet alt.

Så mitt mål nå, er å bli flinkere til å bry meg om meg selv. Jeg skal lære meg å bli glad i meg selv tror jeg, og jeg skal begynne å leve livet mitt for meg, og ikke for andre.

A year ago I wrote a blogpost about how I dreaded going back to Norway because of my low self-esteem. In England I felt like I actually mattered, back in Norway not so much… Today I read a blog post about how we humans think and act around other people. How we live our lives for others rather than for ourselves. This got me thinking, and my new goal now is to learn to love myself and to start to live my life for me and only me.

One Day

One day. Just not today….

 

Valentines Day

Hadde dere spurt meg for noen dager siden om hva mine tanker rundt Valentines Day er, så ville svaret vært ganske så negativt.

Ikke det at svaret mitt egentlig er noe særlig positivt nå heller. Det er enkelt å greit nok en amerikansk feiring vi har tatt til oss for at butikker skal tjene penger. Er det ikke viktigere å vise folk at du er glad i dem på en generell basis framfor å gi dem blomster 14 februar?

Valentines day i fjor var igrunn en trist afære. Jeg hadde kjærlighetssorg, og det var rett og slett fælt å få gnidd alle andres kjærlighet opp i ansiktet.

I år er jeg om mulig mer singel enn hva jeg var i fjor, men i år er jeg langt fra deprimert. Jeg har hatt en helt fantastisk dag sammen med en håndfull fantastiske mennesker som betyr alt for meg. Takk for at dere er så fine! <3  Blomster levert på døren <3

If you were to ask me what I think about Valentines Day, I would normally tell you how much it suck. It’s yet another celebration we’ve adopted from the US, and it’s yet another way for stores to earn money on our stupidity… Last year’s Valentines was a sad day. I had a broken heart. This year I’m probably more single than I’ve ever been, but I still had a blast with some of the best people I know. And I even got flowers and a heart shaped balloon!

Lumbago

En av mine spesialiteter; rambling in the middle of the night.

Så, jeg var hos legen i går, og hun kom fram til at det som plager ryggen min er Lumbago. Personlig føler jeg at det høres ut som noe helt sinnsykt. Som om jeg skulle vært spedalsk eller noe? “Heldigvis” er det ikke fullt så ille;

“Lumbago er en akutt innsettende smertetilstand som ofte blir bra av seg selv innen få dager. Likevel kan den i sjeldnere tilfeller ha flere ukers varighet.”

Så sjansene for at jeg blir helt frisk er der, og forhåpentligvis tar ikke ting så altfor lang tid nå. Jeg har fått medisin, jeg har styrkende øvelser jeg skal gjøre, og jeg har en 11 dagers lang sykemelding foran meg.

Det tærer på kreftene å ha det vondt. Smertene i ryggen går fort utover humøret mitt. Jeg blir gjerne småsur eller trist uten egentlig å ha en god grunn. I tillegg er jeg sliten konstant. Jeg er trøtt og lei, og vil egentlig aller helst bare krype under dynen og bli der til alt er bra igjen…

Ting er så utrolig opp og ned med meg for tiden. Innimellom føler jeg at livet er helt flott. Andre ganger føles det som om alt bare faller sammen rundt meg. At jeg helst ikke skal vise meg svak for andre hjelper ikke akkurat på.

Som jeg nevnte i oppsummeringsinnlegget mitt (som fortsatt ikke er ferdig..) er 2013 året hvor jeg skal jobbe med selvtilliten min, og jeg har faktisk allerede begynt. Jeg har gode, tålmodige venner, som hjelper meg med oppbygningen kun ved å være til og ved å ikke gi meg opp selv om jeg til tider kan være verdens verste menneske å håndtere.

Jeg tror dette med selvtillitt har mye å si når det kommer til mine berg- og dalbane-dager. Jeg tror også at det at jeg er såpass bevisst akkurat dette har en betydning. Jeg tror jeg jobber meg framover i riktig retning. Det føles i alle fall sånn.

Hvem vet? Kanskje jeg, om noen måneder, kan se tilbake og tenke at, “Hei! Jeg klarte det! Jeg har endelig bygd opp den selvtilliten som kreves for å leve et fullkomment liv.”?

So, the doctor told me I have Lumbago. Luckily it’s curable, and hopefully I’ll be up and running in no time. I’ve started writing a summary for 2012, and in that summary I mentioned working on my low self-esteem. I now can brag about actually doing it. I’m on my way, and it feels good. Of course life is still a roller coaster and I still have a long way to go, but it’s starting to feel right, and I owe it all to my amazing and extremely patient friends. I love you guys!

2012

Vanligvis når jeg skriver oppsummeringsinnlegg, så er det et hovedfokus på bilder for å vise dere hvordan ting har vært.

I dette innlegget kommer jeg til å fokusere mer på tekst, fordi jeg føler det er viktig for min egen del at jeg prøver å sette ord på de tankene jeg sitter med. Dette vil altså ikke bli et helt vanlig oppsummeringsinnlegg, men mer en refleksjon over året som har gått kanskje?

Jeg startet året på verst tenkelige måte, med å ta farvel med et menneske som betydde, og fortsatt betyr, enormt mye for meg. Jeg føler at jeg kanskje ikke alltid var like flink til å vise akkurat dette, og det er noe jeg angrer veldig på. Det er fortsatt tungt å gå forbi gangen inn til bestefars gamle leilighet. Jeg besøkte mormor og morfar et par ganger mens jeg var hjemme på juleferie, og jeg fikk føle litt på sorgen igjen med å se mot døren hans. Sorgen er der fortsatt kan man si, og jeg tror nok aldri den går helt over. Men heldigvis blir den lettere å bære med tiden.I januar skrev jeg også om hvordan jeg gikk inn i det nye året uten noen som helst form for nyttårsforsett, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde nok tro på at jeg ville klare å utrette noe med meg selv.. Dette har jeg bestemt meg for å endre på. Jeg skal gå inn i 2013 med forsett om å bli et bedre menneske på én måte; Jeg skal lære meg å tro på meg selv. Det kommer til å bli vanskelig etter så mange år, men jeg skal virkelig prøve. Og tro det eller ei, jeg har faktisk allerede startet. Jeg har gode venner som hjelper meg når jeg trenger det, og selv om jeg ser at veien er lang, så ser jeg at den er mulig å gå.

Slutten av måneden bar preg av en opptur. Jeg leverte en oppgave jeg hadde slitt lenge med, jeg møtte en fyr jeg fort ble ganske så betatt av (Men han er egentlig en annen historie..), jeg shoppet i London, og alt var igrunn fint.

I februar reflekterte jeg over hvordan personligheten min er, og jeg kom fram til at barnsligheten min nok er noe jeg kommer til å holde på en stund framover. Og dette står jeg fortsatt for.

Februar var også måneden hvor fotointeressen min våknet litt igjen. Jeg startet med Photo Journalism på skolen og ble inspirert av en helt fantastisk lærer. Jeg tror han var den første som fikk meg til å delta i undervisningen uoppfordret iløpet av hele året, og det sier igrunn litt om hvor flink han faktisk var. Dessverre har interessen dabbet litt av igjen, men dette er noe jeg håper på å gjøre noe med etter hvert.

På en generell basis tror jeg at jeg kan kalle februar for en berg og dalbane. Jeg ble forferdelig betatt, og nok en gang ble hjertet mitt knust. Selvtillitten min fikk seg nok en knekk, og jeg måtte nok en gang begynne den møysommelige jobben det er å bygge den opp igjen. Heldigvis for meg har jeg fine venner som hjalp meg veldig, og også dere fine blogglesere som alltid kommer med de fineste kommentarene. Hva skulle jeg gjort uten dere? Det verste er jo at jeg aldri lærer. Jeg forelsker meg gang på gang, og hver gang går alt skeis. Jeg går vel egentlig bare og venter på at ting skal falle i biter igjen nå..

Mars startet jeg i Spania sammen med 26 ukjente gutter og to lærere. Man kan trygt si at det var et eventyr i seg selv. Jeg lærte meg nye ting om meg selv. Jeg lærte meg at jeg kan klare ganske mye om jeg bare tør å hoppe i det. Sånn som dette. Jeg hoppet ut i et lite eventyr med en haug fremmede gutter, og jeg kom meg ut av det levende.

Etter hvert som måneden turet og gikk bestemte jeg meg for å oppsummere livet i England litt, og dette gjorde jeg med å gi dere et lite innblikk i litt av hvert. Jeg snakket om hvordan selvtillitten min er høyere i England, hvordan jeg mener engelske penger er lekepenger i forhold til norske, hvordan engelsk mat er i forhold til norsk, osv…

Mars var også måneden for feiring. Jeg feiret St. Patrick’s day for første gang, og dette førte til at jeg ble kjent med noen av de nydeligste menneskene jeg noen gang har møtt. En hel haug med flotte jenter som jeg er utrolig glad for at har blitt en del av livet mitt!

Slutten av måneden kom, og jeg fikk besøk hjemmefra. Mamma, pappa, lillebror og lillesøster tok turen nedover, og det var utrolig godt å endelig se de igjen. De ble også med meg inn i starten av april, og vi reiste litt rundt til blant annet Isle of Wight.

Jeg var ikke helt på topp hele måneden. Jeg tenkte mye på at skoleåret nærmet seg slutten, og at jeg ikke helt visste hva jeg syntes om akkurat dette.

“I feel like I haven’t experienced everything I came here for. When I came here, I hoped for adventures. Maybe I even hoped for a little fairytale. A year of happiness. Instead I feel like it’s been a long struggle. Like I haven’t even seen the start of the adventure, and that the fairytale burned up before it was written.”

Jeg har fortsatt ikke funnet eventyret mitt. Det er vel en av de største drømmene jeg har. Jeg vil at livet skal bli et eventyr. En stor dose glede, eller rett og slett noe magisk…

Fortsettelse følger…

Chaos

Jeg innså plutselig at bloggen min har vært død i godt over en måned nå.

Skrivesperre tror jeg vi kaller det. Jeg har forsøkt å jobbe med boken min, det har ikke lyktes meg. Jeg har forsøkt å skrive et oppsummeringsinnlegg for 2012, det har heller ikke lyktes meg. Jeg kom så langt som til mars, så ga jeg opp..

Akkurat nå sitter jeg i sofaen i kollektivet mitt og tar livet ekstremt mye med ro. Den siste måneden eller noe, har jeg hatt veldig vondt i ryggen. Dette har ført til at jobb er grusomt, trening går sånn passe greit, og livet generelt har bare blitt dritt. Enkelte dager er det så ille at jeg nesten ikke kommer meg ut av sengen, mens andre dager er jeg nesten smertefri.. Legen anbefalte turer i terreng og styrketrening med et lite inntak av tabletter som vistnok skulle være betennelsesdempende.

Tablettene hjalp litt, men nå er jeg tom. Turer i terreng er jeg veldig dårlig på, og styrketreningen har så langt ikke hjulpet..

Over til noe helt annet. Jeg ble sittende å bla gjennom bildene mine på Flickr, og fikk plutselig et ekstremt england-savn… Jeg savner ikke huset, men jeg savner enormt mange av menneskene, jeg savner shoppingen, alkoholismetendensene, og alle de utallige fotomulighetene. Her i Bergen er alt egentlig fint også, men jeg er litt lei kjenner jeg. Lei av Norge og lei av for mye rutiner. 

Jeg tror jammen jeg skal prøve å jobbe litt mer med det oppsummeringsinnlegget nå..

I realised that my blog has been dead for over a month now. I think I’ll blame it on writers block or something. I’ve tried working on both a summary of 2012 and on my book, but no luck on either.. I randomly started looking at old pictures, and I got an extreme longing for England. I miss the people, the shopping, the alcoholic tendensies and all the good photo opportunities. It’s not that I don’t like Bergen, because I do, it’s just that I’m a bit fed up with Norway and all my everyday routines… I think I’ll work on that summary post now..

A year is the orbital period of the Earth moving around the Sun.

Et år.

Et år og tre dager siden siste gang jeg så bestefar. Det er rart å tenke på. Året har gått så utrolig fort. Først var det 6 hektiske måneder i England, jeg jobbet meg gjennom sommeren, og i september flyttet jeg endelig tilbake til Bergen.

Plutselig har 12 måneder gått, og jeg står foran nok en jul uten bestefar. I fjor gikk egentlig hele julen med til sorgen. På julaften i fjor fikk vi vite at det ikke var mer legene kunne gjøre for han, tre dager senere var han borte. I år har jeg bestemt meg for heller å feire både hans minne, og også andre kjære som har gått bort. Pinnekjøttet første juledag kommer til å smake ekstra godt, bare fordi jeg vet at dette var en tradisjon bestefar satte stor pris på.

De siste månedene har jeg vært utrolig dårlig på å blogge, og jeg kan dessverre ikke love dere at jeg skal bli noe flinkere heller. MEN jeg kan love dere en årsoppsummering. Året har vært begivenhetsrikt, så jeg har masse å skrive om!

Technically my second christmas without my grandfather. He died on the 27th of December 2011, but he was in a coma for several days before that. Last year’s christmas was a christmas of mourning. I’ve promised myself that this year will be a christmas to celebrate and remember both him and other loved ones that aren’t with us anymore.

For the past few months, I’ve been a lousy blogger. I can’t promise that I’ll update more frequently in the future, but at least I can promise you a summary of the year. The past year has been eventful, and I know I have a lot to share with you.