Untitled

Nå kunne jeg sikkert skrevet om hvor utrolig motivert jeg er for alt som skjer og ikke skjer i livet mitt, men jeg tror ikke jeg skal lyve til dere.

Livet går opp og ned føler jeg. Det gjør det gjerne for oss alle, og personlig mener jeg at det er dette som gjør oss til de menneskene vi er. Det er nedturene som hjelper oss til å bli sterkere, og det er oppturene som gir oss den styrken vi trenger for å overleve neste nedtur.

Vektnedgang er vanskelig, og jeg har virkelig ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at «fuck this, jeg gir opp». Det føles liksom som om jeg er på stedet hvil. De siste ukene føler jeg at jeg ikke har oppnått noe ordentlig resultat, og det er utrolig demotiverende.

Den forskjellen jeg selv ser når jeg studerer speilbildet mitt, er så minimal at jeg virkelig må se godt etter for å se noe som helst. Den forskjellen jeg ser når jeg spiller innebandy, er i alle fall så minimal at jeg har vansker med å se noe.

Jeg ser at enkelte klesplagg henger løst iforhold til hva de gjorde før. Noen henger så mye at de rett og slett ikke kan brukes mer, og kanskje heller burde få seg et nytt hjem etter hvert. Men jeg ser det fortsatt ikke på meg selv. Jeg skjønner at det har skjedd noe, og jeg skjønner at jeg sikkert ser litt annerledes ut, men jeg klarer bare ikke se det. 10151925_10152331233102274_6692723882716770637_n

Alex mener jeg er for opphengt i tallene, og hun har kanskje rett i det, men det er ganske enkelt fordi det kun er på tallene jeg ser den virkelige forskjellen. De centimeterne jeg ser på målebåndet ser jeg ikke på meg selv for å si det sånn. De kiloene som «mangler» på vekta, føler jeg at fortsatt henger på meg når jeg ser meg i speilet.

Jeg tar meg selv i å jukse med dietten fra tid til annen, og jeg blir sint og skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg ikke er sterk nok, sint fordi jeg slipper fram det svake mennesket jeg prøver å kvitte meg med.

Jeg har alltid ansett meg selv som svak. Mobbingen jeg gikk gjennom i barndommen gjorde dette med meg. Jeg ble daglig fortalt hvor lite verdt jeg var, og dermed begynner du å tro på det etter hvert. Du utsletter deg selv mer og mer, helt til du sitter igjen med et tomt skall som gjør hva som helst for å ikke bli lagt merke til. Hva som helst for å kunne gå en hel skoledag uten å få høre hvor feit og stygg du er, hvor dum du er, hvor lite verdt du er, eller andre kjipe ting.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg stiller ekstremt høye krav til meg selv. Aller helst vil jeg være verdensmester i det jeg gjør før jeg i det hele tatt har prøvd, om dere skjønner hva jeg mener. Innebandybanen er vel det stedet jeg oftest skuffer meg selv på. Jeg forventer og krever at jeg som har spilt så lenge som jeg har, skal prestere deretter også. Jeg forventer å være så god som overhodet mulig hver eneste kamp, og hver eneste trening.

Dette er selvfølgelig ikke en realitet i 99% av alle timene jeg tilbringer løpende/pesende rundt i en hall, og det fører da til at jeg trykker meg selv ned. Jeg kjefter på meg selv fordi jeg nok en gang ikke klarer å vise at jeg er god nok, sterk nok, rask nok eller teknisk nok. Jeg har endelig klart å lære meg at å score mål ikke betyr alt, men mitt nye syn på hvordan jeg skal spille hjelper meg ikke særlig likevel. Nå føler jeg at jeg MÅ klare å stoppe alle motspillere som kommer mot meg. Hvis ikke har jeg ikke gjort jobben min, og da er jeg ikke god nok.. Jeg føler at jeg MÅ klare å hjelpe medspillerne mine i angrep, hvis ikke gjør jeg ikke en god nok innsats.

Jeg stiller høye krav til meg selv på de aller fleste områder av livet mitt. Skole, jobb, penger, trening, venner osv.. At disse kravene ofte er så lite oppnåelige som det bare går an å være, stopper meg ikke fra å stille dem. Jeg burde klare å si til meg selv; «Nei, Linn, du blir ikke verdens beste på å hoppe paradis om du bare øver litt en gang i uken..» (Dårlig eksempel, men dere skjønner tegningen)

Jeg vet jeg ikke burde stille disse urimelige kravene til meg selv, men det er lettere sagt enn gjort. Tankegangen min sier at jeg vil så gjerne være god nok. Jeg vil være smart, sterk (både mentalt og fysisk), jeg vil være godt likt, pen, jeg vil ha masse penger så jeg kan oppleve livet og verden, jeg vil være vellykket på alle mulige områder i livet. Dessverre føler jeg at det meste står på stedet hvil, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å finne motivasjonen for å snu alt dette rundt til noe bedre..

Summer Holiday

For en student er det vel egentlig ingenting som heter sommerferie, likevel er det derfor jeg er hjemme i Hammerfest i denne omgang.Sussebass

Jeg er hjemme fordi jeg har ferie, og ferie er i mitt liv synonymt med å skulle jobbe for å få råd til å leve et par måneder til når studiene starter opp igjen til høsten.

Jeg har vært i Hammerfest i noen dager nå, og jeg må ærlig innrømme at jeg holder på å kjede meg til døde. Det er ikke det at det ikke er kjekt å være hjemme, for det er det. Det er kjempehyggelig å få sett litt familie og venner, men det er ikke så altfor mye å gjøre her oppe. For å gjøre det enda bedre reiser familien på ferie i morgen tidlig, uten meg.

Begynner heldigvis å jobbe i morgen da, og tiltross for at jeg starter på et ukristelig tidspunkt (06.00!!), så gleder jeg meg. Jobb betyr penger, penger betyr moro.

Om bare et par uker reiser jeg først til Oslo for noen dager hvor jeg skal tilbringe noen fine dager med verdens beste Pernille, før jeg etter hvert vender snuten mot Amsterdam. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. En langhelg sammen med de fineste vennene en jente kan be om. Jeg får også møte igjen flere flotte mennesker jeg har blitt kjent med de andre gangene jeg har vært i Amsterdam, og det hele ser ut til å bli en fantastisk helg!

Let’s Go Fly a Kite

Bergen er herlig på denne tiden av året. IMG_6068

Det er varmt, solen skinner og livet smiler. Selvfølgelig er jeg ikke happy absolutt hele tiden, men det hadde jeg aldri forventet at jeg skulle være heller. IMG_6043IMG_6078Jeg stresser med hjemmeeksamen, uten å egentlig klare å jobbe så mye som jeg vet jeg burde. Det er noe med mangel på press.. Innleveringsfristen er ikke før onsdag klokken 12.00, så hvorfor skal jeg stresse nå liksom?

Om man ser bort fra eksamen, så går tiden egentlig så altfor fort. Jeg nyter gode dager sammen med fantastiske mennesker, både nye og gamle kjente, og det setter jeg enormt stor pris på. Problemet er bare at jo fortere tiden går, jo fortere kommer dagen da jeg skal reise hjem for å være i kalde Hammerfest i nesten to måneder. (Jeg har ikke bestilt flybillett ennå da, kanskje jeg burde ordne det snart?)

IMG_6086Ikke for det, jeg gleder meg til å se familie og venner nordpå igjen, men jeg er bare så glad i vår og sommer her i Bergen. Vi har det liksom så godt! Selv om jeg blir solbrent ca hver eneste gang jeg går utenfor leiligheten, så nyter jeg det fine været til det fulle!

Slenger med litt bilder fra 17-mai, bare fordi alt annet ligger på mobilen.IMG_6161

Påskeferie

På torsdag finner jeg meg et fly og reiser nordover til vinter og snø, familie og venner. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg grugleder meg litt. Jeg gleder meg enormt masse til å treffe den fantastiske familien min og de fine vennene mine, men jeg gruer meg samtidig litt til å treffe folk.

Da stormen rundt blogginnlegget mitt sto på som verst, var jeg trygt her nede i Bergen, og slapp derfor unna det meste. Det jeg fikk var et hav av meldinger på facebook og telefon, noe de fleste av oss kan leve med. Missforstå meg rett nå, alt jeg fikk av meldinger var positive meldinger altså!Easter egg
Jeg frykter bare litt at folk kanskje kan ha et behov for å faktisk ta opp alt dette face to face også. Og for all del, jeg har ikke noe problem med å snakke om noe av dette, jeg vil bare ikke at de 12 små dagene jeg har i nord kun skal få et fokus på ting jeg har lagt bak meg.

Jeg skal hjem for å lade batteriene før eksamensmåneden mai, jobbe litt for å spe på studielånet, og rett og slett ha det fint med gode venner og fin familie. (og selvfølgelig skal jeg også lese til eksamen.. Det skal ikke bare være positivt å ha ferie)

 

Dreaming of a place of my own

Nå er vi inne i dag to, snart dag tre, uten varmtvann. Tørketrommelen fungerer ikke, og generelt sett er det ganske kjipt å bo i kollektiv akkurat nå.

Til tider er det kjempegreit å bo sammen med åtte andre mennesker, andre ganger er det helt jævlig. Det fine er at du finner alltid noen som vil være med å gå tur, gå på butikken, se på TV osv… Det negative er rotet og lyden.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke verdens ryddigste menneske selv, men jeg mener i alle fall at fellesområder skal holdes rene. Det er det dessverre ikke alle jeg bor med som er enige med meg om.

Jeg skal også være ærlig og si at jeg er kanskje heller ikke den som lager minst lyd. Jeg kan fint finne på å synge klokken 3 om natten, fordi jeg ganske enkelt ikke tenker meg helt om. Men jeg forsøker i alle fall å ta hensyn til andre.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hatt min helt egen leilighet. En leilighet hvor det var opp til meg å få ting fikset. En leilighet hvor det er lov å henge opp ting på veggene. En leilighet hvor det kun er mitt eget rot. En leilighet hvor jeg gjør akkurat som jeg selv vil.

Jeg hadde selvfølgelig ikke trengt å ha den helt for meg selv heller. Jeg skulle nok alltids overlevd å dele den med the man of my dreams, men det ligger eventuelt i framtiden en gang. Skjermbilde 2014-03-21 kl. 21.13.34

Det hadde ikke trengt å være en stor leilighet heller. Et soverom, et bad, en stue og et kjøkken, så skulle jeg vært kjempefornøyd! Nå har jeg et ganske lite soverom som skal romme alt jeg eier av rot her i Bergen. Jeg deler to små bad, et kjøkken og en stue med åtte andre mennesker, og det blir rett og slett litt for lite.

Dessverre er jeg fattig student, og alternativene er ekstremt få. Jeg kan sikkert finne noe som er billigere enn her jeg bor nå, om jeg er villig til å bo langt utenfor sentrum. Problemet da er at jeg liker beliggenheten her. Det tar meg 5 minutter å gå til trening, det tar 5 minutter til nærmeste kjøpesenter, matbutikken er 1 minutt unna, og verdens beste Karen er rett borti høgget so to speak… Skjermbilde 2014-03-21 kl. 21.30.28

Det får vel bli med drømmene for nå..

Lykkedagen

I dag er verdens offisielle lykkedag, og derfor tenkte jeg det var på sin plass å dele min liste over ti ting (i vilkårlig rekkefølge) som gjør meg lykkelig både nå og ellers i året.

  1. Trening – Trening, og særlig innebandy gjør meg lykkelig. Det er noe med den følelsen du sitter igjen med etterpå som er skikkelig herlig!
  2. Solskinn – Når solen titter fram, det er varmt og man kan vandre rundt i sommerkjoler og lette sko, da har man virkelig ingen grunn til ikke å smile.
  3. Musikk – Hverdagen hadde ikke vært helt den samme uten musikk.
  4. Venner og familie – Uten hadde livet vært tomt og kjedelig.
  5. Samtaler – At jeg elsker å snakke er ingen hemmelighet.
  6. Bøker – En god bok er alltid fint å ha tilgjengelig.
  7. Han fine – Ingen andre klarer å bringe fram smilet mitt så lett som han for tiden.
  8. Parfyme – Lukten av parfyme, og da særlig parfyme på gutter, er noe jeg synes er helt fantastisk.
  9. Shopping – Jeg er dessverre litt for glad i å bruke penger.
  10. Livet – Jeg blir lykkelig av å være i live. Av å oppleve og se, rett og slett av å leve!

Skjermbilde 2013-12-12 kl. 01.33.24Definitivt en av de som gjør meg lykkelig <3

Allt är för bra nu

Jeg føler meg velsignet som har et så bra liv som jeg har for tiden. IMG_0224

Jeg har en haug med fantastiske venner som jeg elsker å tilbringe tiden min sammen med, og jeg får oppleve så utrolig mange fine øyeblikk sammen med dem. Være seg alt fra en enkel shoppingrunde til en vellykket innebandykamp, til konserter og fester, eller omså bare en koselig kveld med vaffler og snakk.

Vennene mine støtter meg gjennom tykt og tynt, og jeg er så utrolig glad for å ha dem. De er med meg når livet gir meg motgang, og de er der når ting er fantastisk. De beste vennene mine er heller ikke redd for å fortelle meg når jeg er dum, når jeg overtenker situasjoner og samtaler, eller omså bare når jeg er for full.

Hva mer kan man be om i livet? Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg frykter den dagen verden ramler sammen rundt meg igjen, men akkurat nå velger jeg å leve på den lykken jeg har. Jeg vil heller nyte det som er bra nå, og ta ting som de kommer senere. Om det skal bli sånn at ting blir kjipe en gang, så vet jeg at jeg er sterk nok til å komme meg gjennom det uansett. Jeg vet at jeg har vennene mine som søtter meg og er glad i meg, og det er vel det eneste man kan be om i livet?

Denne helgen har vært et perfekt eksempel på alt som er fantastisk for tiden. Torsdag (Jeg tar helg på torsdager) var det sushi og TV-spill med noen fine. (Et klassisk eksempel på hvordan vennene mine er der for meg. TV-spill er en av de nyeste dumme idéene mine. Jeg har bestemt meg for å bli verdensmester i Call of Duty og Fifa av alle ting..) Fredag shoppet jeg sammen med ei av de fineste. Lørdag var det nok en gang shopping, denne gangen med den andre av de fineste. På kvelden var det duket for konsert. Veronica Maggio spilte under Uken, og jeg ble med en stor håndfull fine sjeler. Vi sto så langt framme som det gikk an, og vi hadde det kjempegøy! Søndag var det innebandy, og sammen med de beste lagkameratene en innebandyspiller kan be om, slo vi NHHI 8-1. Kanskje ikke vår beste kamp, men for sjeldenhetsskyld er jeg veldig fornøyd med egen innsats.

 

When it is spring in the northern hemisphere, it will be autumn in the southern hemisphere.

 

Nå er jeg så utrolig klar for at våren skal komme for fullt! 

Jeg er klar for fine blomster, varme solstråler, blå himmel, is på bryggen, og generelt sett gode vibber.

Det nærmer seg, det er jeg sikker på. Solen skinner, selv om det kanskje ikke er så varmt ennå, noen ivrige blomster har allerede tittet fram, og himmelen er faktisk blå i dag.

Jeg har store planer for resten av dette året. Det er kanskje ingen konkrete planer om man ser bort fra en tur til Stavanger i slutten av april og en tur til Amsterdam i midten av juli, men jeg har planer. Jeg har planer om å gjøre ting enda bedre. Jeg har det kanskje bra nå, men det er vel alltids rom for forbedring? Then again, når man våkner med et smil om munnen fordi livet føles så herlig, så kan man vel kanskje ikke be om så mye mer?

Jeg ser fram til å finne søte sommerkjoler i butikkene, til å gå med myke tøysko på føttene, solbriller på nesen og muligens et kamera om halsen. Våren er til for å nytes!

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 02.44.54

Overwhelming

De siste dagene har vært mindblowing! 

Jeg hadde aldri i mine villeste drømmer forventet så enormt masse oppmerksomhet rundt et lite blogginnlegg. Jeg hadde aldri trodd at mine ord kunne spres så langt, og nå så mange!

Responsen på både mail, mobil og facebook har vært enormt overveldende, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Jeg får meldinger fra fremmede mennesker som forteller meg sine egne historier, og jeg får meldinger fra mennesker som synes jeg er sterk som har delt dette.

Siden lørdag har jeg også blitt kontaktet av Finnmark Dagblad, noe som har resultert i ikke mindre enn to artikler. (Les dem HER og HER)

Dette har igjen ført til enda mer oppmerksomhet, og selv om jeg er enormt glad for å se at jeg med innlegget mitt faktisk har klart å oppnå noe, så må jeg helt ærlig innrømme at jeg er utrolig sliten nå. Det tærer på energinivåen og psyken, og jeg har rett og slett måttet sette skolearbeidet mitt litt på vent de siste dagene. Energien er dessverre helt fraværende.

Jeg prøver å svare alle som skriver til meg, i alle fall på facebook og mail, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si hele tiden heller. Jeg setter enormt pris på alle de gode ordene alle har, og jeg setter pris på tillitten folk viser meg når de faktisk deler hjerteskjærende historier om sin egen oppvekst og skolegang, så jeg beklager virkelig om jeg ikke har klart å svare dere alle på en skikkelig måte. Jeg vil så gjerne, jeg vet bare ikke alltid hva jeg skal si.

Jeg vil også bare få kommentere én ting, og det er at jeg er ikke ute etter å henge ut noen som helst. Jeg vil bare belyse et tema som er enormt viktig for meg. Jeg vil ikke at andre skal måtte gå gjennom det samme som jeg slet med i så mange år, og om prisen for dette er at jeg selv må tåle litt trykk framover nå, så er det til syvende og sist verdt det.

Også må jeg igjen få si at jeg har det utrolig bra for tiden, og jeg tror at hadde det ikke vært for at livet mitt er så bra som det er, så hadde jeg nok aldri klart å dele historien min med dere heller. Jeg bor i den fineste byen jeg vet om, jeg har en stor mengde fantastiske venner som betyr alt for meg, jeg har en familie som er helt vidunderlig, og jeg har innebandyen som har fungert som terapi for meg de siste 13-14 årene!

Tusen takk til alle dere som har hjulpet med å få fram ordene mine, og tusen takk til alle som har skrevet fine ord tilbake til meg.

<3

That Was Then

Skal, skal ikke, skal, skal ikke…

I juli har klassen min fra barne- og ungdomsskolen tiårsjubileum. Ti år siden vi fulførte grunnskolen. Ti år siden vi gikk hver våre veier. Ti år siden jeg endelig kunne forlate det som i bunn og grunn hadde vært et ni år langt helvete… 

Jeg har faktisk brukt ganske lang tid på å komme på en god unnskyldning for å slippe å gå. En del av meg ville gå, en annen ikke. Stor var gleden da jeg fikk vite at det hele skulle skje samme dato som den årlige innebandyturneringen jeg deltar på i Amsterdam. Dermed trenger jeg ikke komme opp med en unnskyldning, jeg velger nemlig innebandyjentene mine her i Bergen framfor de menneskene som gjorde livet surt for meg i så mange år uansett hva..

Helt ærlig har jeg ikke et stort behov for å tilbringe en hel helg sammen med den gamle klassen min. Jeg savner dem virkelig ikke. Det er en knapp håndfull mennesker jeg fortsatt holder kontakten med, og jeg tenker at dem kan jeg treffe ved andre anledninger.

Jeg var lenge sint på mine gamle klasse»kamerater». Det er jeg ikke lenger, men jeg skal være ærlig å si at jeg er nok fortsatt litt bitter, og såret. Det var ikke bare de som mobbet meg både fysisk og psykisk som lagde arr i sjelen min. Det var også de som bare sto rundt og så på. De som lot det skje uten å gjøre noe for å stanse det hele.

Jeg husker en spesiell episode. Dette var på ungdomsskolen, i niende klasse om jeg ikke tar helt feil. Vi hadde nettopp hatt en dobbeløkt med mattematikk, og jeg tror vi alle var lettet for at det var over. Resten av dagen var det mykere fag og dermed litt mer moro. Vi sto utenfor klasserommet og ventet på at læreren skulle komme og slippe oss inn. Dette var i en periode hvor vi ikke fikk oppholde oss på klasserommene i friminuttene av en eller annen grunn. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig lå jeg på gulvet med mange mennesker rundt meg. Noen sparket, noen slo, noen spyttet, og mange ropte skjellsord.

Vi var der alle sammen. Jeg, mobberne, og også de jeg annså som vennene mine..

Hvorfor gjorde de ingenting? Var ikke jeg en god nok venninne til at det var verdt å si fra om at dette ikke var greit? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det som skjedde?

Det jeg heller ikke kan forstå er lærerne. Jeg vet de må ha lagt merke til dette. De kan umulig ha vært så blinde at de ikke så hva som foregikk. Jeg ble mobbet stort sett hver eneste dag i ni lange år. Hvorfor gjorde de ingenting? Burde ikke de som voksne mennesker ha steppet inn allerede da vi gikk på barneskolen? Skal de bare stå å se på at et barn lider? Fungerer det fortsatt på denne måten? Er det greit at et barn ikke har det bra? For det var det jeg var. Et barn. Og jeg hadde det virkelig ikke bra…

Når jeg tenker tilbake på mine ni år i grunnskolen har jeg vanskelig for å finne gode minner. På en måte synes jeg dette er veldig rart, for iløpet av ni år må man jo ha opplevd gode øyeblikk også, eller hva? Jeg har virkelig forsøkt å finne minner som er mindre svarte, men det er akkurat som om de ikke er der. Som om de vonde minnene blokkerer for alt, og nekter meg å gå tilbake for å gjennoppleve alt.

Når jeg hører andre snakke om hvor bra deres år på barne- og ungdomsskolen var, så blir jeg rett og slett litt trist. Trist fordi jeg skulle ønske jeg kunne se tilbake på disse årene og tenke at de var bekymringsfrie og gode.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil at folk skal synes synd på meg. Jeg skriver det ganske enkelt fordi jeg har et behov for å få det ut. Det tærer på meg den dag i dag, og jeg sliter med å godta at jeg som person er god nok. Jeg ble tross alt fortalt at jeg ikke var dette så og si hver eneste dag i ni år…

Ikke minst skriver jeg dette fordi jeg synes dette er noe som burde belyses. Noe som er viktig. Barn blir mobbet daglig, og det er ikke riktig! Jeg vet ikke selv hvem som må ta tak i dette. Om det er foreldrene, mobberne selv, skolen? Det eneste jeg vet er at den som blir mobbet er som oftest maktesløs, overmakten blir for stor..

Det er godt mulig jeg kommer til å få angre på at jeg har publisert dette, men personlig føler jeg det var på høy tid..

Del gjerne innlegget om du vil. Slik jeg ser det bør flest mulig tenke over denne problematikken.