Exams…

Eksamen står for døren, og jeg kan ikke si jeg gleder meg.

Dessverre for meg, er jeg verdensmester i prokrastinering.. 90% av tiden som burde brukes til forberedelser og lesing, går med til alt annet.

Jeg er av den typen som gjerne gjør hva som helst annet enn det jeg burde. Nå som jeg burde lese, kan jeg lett finne på å rydde leiligheten. Jeg kan finne på å organisere klærne mine, skapene mine, osv.. Alt for å slippe unna lesingen..

På fredag er det årsfest, og jeg har sagt til meg selv at innen den tid SKAL jeg ha lest en hel del. Jeg vet nemlig at mye av dagen kommer til å gå med til forberedelser, og lørdagen kommer jeg neppe til å ha lyst til å lese, så da bør jeg ha vært flink i dagene før. (Ja, jeg vet det bare er snakk om i dag og i morgen…)

Nå bærer det snart på trening, så satser vi på at jeg får lest litt når jeg kommer hjem i kveld også.. I mellomtiden kan jeg dele en selfie fra stavangerturen jeg var på for litt siden. 10151371_10152026804417274_5095737608484286416_n

Overwhelming

De siste dagene har vært mindblowing! 

Jeg hadde aldri i mine villeste drømmer forventet så enormt masse oppmerksomhet rundt et lite blogginnlegg. Jeg hadde aldri trodd at mine ord kunne spres så langt, og nå så mange!

Responsen på både mail, mobil og facebook har vært enormt overveldende, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Jeg får meldinger fra fremmede mennesker som forteller meg sine egne historier, og jeg får meldinger fra mennesker som synes jeg er sterk som har delt dette.

Siden lørdag har jeg også blitt kontaktet av Finnmark Dagblad, noe som har resultert i ikke mindre enn to artikler. (Les dem HER og HER)

Dette har igjen ført til enda mer oppmerksomhet, og selv om jeg er enormt glad for å se at jeg med innlegget mitt faktisk har klart å oppnå noe, så må jeg helt ærlig innrømme at jeg er utrolig sliten nå. Det tærer på energinivåen og psyken, og jeg har rett og slett måttet sette skolearbeidet mitt litt på vent de siste dagene. Energien er dessverre helt fraværende.

Jeg prøver å svare alle som skriver til meg, i alle fall på facebook og mail, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si hele tiden heller. Jeg setter enormt pris på alle de gode ordene alle har, og jeg setter pris på tillitten folk viser meg når de faktisk deler hjerteskjærende historier om sin egen oppvekst og skolegang, så jeg beklager virkelig om jeg ikke har klart å svare dere alle på en skikkelig måte. Jeg vil så gjerne, jeg vet bare ikke alltid hva jeg skal si.

Jeg vil også bare få kommentere én ting, og det er at jeg er ikke ute etter å henge ut noen som helst. Jeg vil bare belyse et tema som er enormt viktig for meg. Jeg vil ikke at andre skal måtte gå gjennom det samme som jeg slet med i så mange år, og om prisen for dette er at jeg selv må tåle litt trykk framover nå, så er det til syvende og sist verdt det.

Også må jeg igjen få si at jeg har det utrolig bra for tiden, og jeg tror at hadde det ikke vært for at livet mitt er så bra som det er, så hadde jeg nok aldri klart å dele historien min med dere heller. Jeg bor i den fineste byen jeg vet om, jeg har en stor mengde fantastiske venner som betyr alt for meg, jeg har en familie som er helt vidunderlig, og jeg har innebandyen som har fungert som terapi for meg de siste 13-14 årene!

Tusen takk til alle dere som har hjulpet med å få fram ordene mine, og tusen takk til alle som har skrevet fine ord tilbake til meg.

<3

That Was Then

Skal, skal ikke, skal, skal ikke…

I juli har klassen min fra barne- og ungdomsskolen tiårsjubileum. Ti år siden vi fulførte grunnskolen. Ti år siden vi gikk hver våre veier. Ti år siden jeg endelig kunne forlate det som i bunn og grunn hadde vært et ni år langt helvete… 

Jeg har faktisk brukt ganske lang tid på å komme på en god unnskyldning for å slippe å gå. En del av meg ville gå, en annen ikke. Stor var gleden da jeg fikk vite at det hele skulle skje samme dato som den årlige innebandyturneringen jeg deltar på i Amsterdam. Dermed trenger jeg ikke komme opp med en unnskyldning, jeg velger nemlig innebandyjentene mine her i Bergen framfor de menneskene som gjorde livet surt for meg i så mange år uansett hva..

Helt ærlig har jeg ikke et stort behov for å tilbringe en hel helg sammen med den gamle klassen min. Jeg savner dem virkelig ikke. Det er en knapp håndfull mennesker jeg fortsatt holder kontakten med, og jeg tenker at dem kan jeg treffe ved andre anledninger.

Jeg var lenge sint på mine gamle klasse»kamerater». Det er jeg ikke lenger, men jeg skal være ærlig å si at jeg er nok fortsatt litt bitter, og såret. Det var ikke bare de som mobbet meg både fysisk og psykisk som lagde arr i sjelen min. Det var også de som bare sto rundt og så på. De som lot det skje uten å gjøre noe for å stanse det hele.

Jeg husker en spesiell episode. Dette var på ungdomsskolen, i niende klasse om jeg ikke tar helt feil. Vi hadde nettopp hatt en dobbeløkt med mattematikk, og jeg tror vi alle var lettet for at det var over. Resten av dagen var det mykere fag og dermed litt mer moro. Vi sto utenfor klasserommet og ventet på at læreren skulle komme og slippe oss inn. Dette var i en periode hvor vi ikke fikk oppholde oss på klasserommene i friminuttene av en eller annen grunn. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig lå jeg på gulvet med mange mennesker rundt meg. Noen sparket, noen slo, noen spyttet, og mange ropte skjellsord.

Vi var der alle sammen. Jeg, mobberne, og også de jeg annså som vennene mine..

Hvorfor gjorde de ingenting? Var ikke jeg en god nok venninne til at det var verdt å si fra om at dette ikke var greit? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det som skjedde?

Det jeg heller ikke kan forstå er lærerne. Jeg vet de må ha lagt merke til dette. De kan umulig ha vært så blinde at de ikke så hva som foregikk. Jeg ble mobbet stort sett hver eneste dag i ni lange år. Hvorfor gjorde de ingenting? Burde ikke de som voksne mennesker ha steppet inn allerede da vi gikk på barneskolen? Skal de bare stå å se på at et barn lider? Fungerer det fortsatt på denne måten? Er det greit at et barn ikke har det bra? For det var det jeg var. Et barn. Og jeg hadde det virkelig ikke bra…

Når jeg tenker tilbake på mine ni år i grunnskolen har jeg vanskelig for å finne gode minner. På en måte synes jeg dette er veldig rart, for iløpet av ni år må man jo ha opplevd gode øyeblikk også, eller hva? Jeg har virkelig forsøkt å finne minner som er mindre svarte, men det er akkurat som om de ikke er der. Som om de vonde minnene blokkerer for alt, og nekter meg å gå tilbake for å gjennoppleve alt.

Når jeg hører andre snakke om hvor bra deres år på barne- og ungdomsskolen var, så blir jeg rett og slett litt trist. Trist fordi jeg skulle ønske jeg kunne se tilbake på disse årene og tenke at de var bekymringsfrie og gode.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil at folk skal synes synd på meg. Jeg skriver det ganske enkelt fordi jeg har et behov for å få det ut. Det tærer på meg den dag i dag, og jeg sliter med å godta at jeg som person er god nok. Jeg ble tross alt fortalt at jeg ikke var dette så og si hver eneste dag i ni år…

Ikke minst skriver jeg dette fordi jeg synes dette er noe som burde belyses. Noe som er viktig. Barn blir mobbet daglig, og det er ikke riktig! Jeg vet ikke selv hvem som må ta tak i dette. Om det er foreldrene, mobberne selv, skolen? Det eneste jeg vet er at den som blir mobbet er som oftest maktesløs, overmakten blir for stor..

Det er godt mulig jeg kommer til å få angre på at jeg har publisert dette, men personlig føler jeg det var på høy tid..

Del gjerne innlegget om du vil. Slik jeg ser det bør flest mulig tenke over denne problematikken.

New Beginnings

Først må jeg si at det virkelig har sine baksider å dele internett med 8 andre mennesker. Nettet blir treigt, og eller virker ikke i det hele tatt, og dermed sitter man her uten sjanse til å sjekke timeplaner osv.. Utrolig irriterende! Da huseier sa at vi hadde det beste nettet Next Gentel kunne tilby, tror jeg nok han overdrev kraftig. Dette er rett og slett ikke holdbart..

Så over til mer gledelige ting. I dag har virkelig vært en av de beste dagene på lenge. Jeg hadde min aller første forelesning i det nye studiet mitt, jeg har brukt altfor masse penger på bøker, for så å bruke litt penger på litt nye klær, for så å få tilbringe mange timer med nydelige Marie som var kommet helt fra Hammerfest for å dra på kurs.

Studiet er ikke enkelt, og jeg innser at jeg må være mye flinkere enn hva jeg har vært tidligere på å følge med. Forhåpentligvis er det enklere nå enn tidligere, ettersom jeg ikke har hatt briller eller linser da. Jeg fikk i alle fall med meg det meste i dag, selv om jeg kanskje ikke forsto alt. Likevel tror jeg dette kan bli veldig spennende! Skal lese en haug med flotte bøker dette semesteret (blant andre A Midsummer Night’s Dream – Shakespeare, Hard Times – Charles Dickens, To The Lighthouse – Virginia Woolf, The Importance Of Being Earnest – Oscar Wilde, Gulliver’s Travels – Jonathan Swift og Frankenstein – Mary Shelley), og dette gleder jeg meg veldig til! Jeg har alltid vært glad i å lese, og selv om jeg tror at mye av det vi skal gjennom kan bli temmelig tungt lesestoff, så har jeg god tro på dette.

Skal også lære mye nytt, og forhåpentligvis spennende, om det engelske språket. ENG101: Engelsk Lingvistikk. Her tror jeg nok det er mye jeg kan slite med. Jeg har alltid vært ganske god i engelsk, men jeg har aldri tidligere interessert meg veldig for å analysere gramatikken, og jeg har ikke tenkt veldig mye på fonetikk og slike ting, så dette blir en utfordring. Men utfordringer tar vi på strak arm, også får vi bare håpe på det beste, eller hva?

Etter å ha vært sykemeldt i altfor mange måneder i fjor, er det utrolig godt å være tilbake i noe som kjennes som et normalt liv igjen. Jeg tviler på at alle dager blir like fantastiske som dagen i dag, det ville vært for mye forlangt, men jeg tror nok det kan bli mange tilnærmet like dager. Jeg har endelig noe fast å gå til igjen, og jeg får på den måten mer lyst til å gjøre andre produktive ting også. I dag sto jeg opp rundt 8, dro på skolen klokken 10, var der noen timer, dro hjem, spiste, dro ut på litt shopping, møtte Marie, spiste middag, og kom ikke hjem før klokken var nærmere halv 10 på kvelden. Jeg ELSKER å ikke føle at jeg på en måte er ”bundet” til leiligheten mer. For den følelsen er temmelig kvelende. Man får liksom ikke lyst til å gjøre stort annet enn å synes synd på seg selv..

Nå har jeg utsatt søvnen lenge nok. Første forelesning i morgen starter 09:15, og jeg har fortsatt ikke fått lest gjennom alt jeg skal, så jeg tenker jeg leser litt til, også slukker jeg lyset. God natt alle dere fine!

Today was great! I started my new studies at UIB, I spent a crazy amount of money on school books, bought some new clothes, and had an amazing afternoon with a good friend from back home. I’m thrilled to have started my new studies. There will definitely be some challenges, but I’m not afraid of taking them on!

The video is what I learned at UNI today…

10 bilder

I ren kjedsomhet har jeg bestemt meg for å plukke ut 10 random bilder fra arkivet mitt, for så å mimre litt rundt hvert enkelt av dem.

034Nylig kommet hjem fra et langt opphold i Afrika sammen med en haug herlige mennesker. Dette var da jeg gikk på folkehøgskole i Moss, og turen var magisk! 

_DSC4742Nettopp flyttet til Bergen, også hadde Maria en skoleoppgave hun måtte ta bilder til. Jeg ble med som moralsk støtte.SONY DSCVar og vandret rundt i Bergen sammen med noen av mine klassekamerater på NKF, og dette var utfallet. Et av de første bildene jeg virkelig har vært fornøyd med. Innstillingene kunne nok garantert vært bedre, men jeg føler det er et bilde med en historie.Fine menneskerFeiret bursdagsuke det året jeg fylte 22, og en av kveldene var satt av til de fine lagvenninnene mine <3Christine GuldbrandsenMitt første intervju med en kjendis. Christine Guldbrandsen var den heldige utvalgte. Vi møttes på Café Opera, snakket og drakk varm sjokolade.  a1Vinterlyd på Festplassen. Har alltid vært litt forelsket i Ben Adams, så da var det en herlig opplevelse å få se A1 i aksjon!IMG_0840Etter mye om og men, klarte jeg endelig å levere inn oppgaven min i Professional Broadcasting, og bacheloren var et faktum! 400514_10150507392072274_540967273_9436054_2015355319_nReiste til London med mine flatmates, husker denne helgen som helt magisk!
IMG_9466Tur til Spania med 26 fremmede gutter. Tror ikke det blir stort bedre enn det! 20120912-115619.jpgDen dagen vi fikk denne krabaten i hus er definitivt en av de beste dagene i mitt liv! Her har vi hatt han i noen uker, og han hadde funnet seg en favorittplass å slappe av på.

It’s almost over!

Nå dere, nå har endelig karakterene mine kommet. Happy face!

Etter å ha lest på Facebook for flere dager siden at karakterene skulle komme denne uken, har jeg gått med verdens største sommerfugl i magen. Jeg VET at jeg gjorde verdens dårligste innsats i Photo Journalism. Jeg vet at jeg kan ta bilder liksom, men det jeg leverte var ikke bare av dårlig kvalitet i forhold til hva jeg kanskje skulle ønske at det var, men det var heller ikke heeeelt det oppgaven ba om. Derfor har jeg vært redd for å finne ut av karakterene mine..

Jeg har vært redd for å åpne mailen som forteller meg at hei, du strøyk i år du. Vi sees når du kommer tilbake for å ta opp igjen fag..

Gleden var derfor stor da jeg åpnet mailen og så at jeg faktisk hadde gjort det mye bedre i Photo Journalism enn hva jeg faktisk trodde at jeg hadde. Jeg kan ikke skryte på meg toppkarakter, men det var i alle fall godt over bestått.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg dessverre har vært altfor lat i år. Jeg har ikke hatt innstillingen til å faktisk gjøre det bra på skolen, og det vises på karakterene mine. Men, med unntak av radio (som jeg visste allerede i januar at jeg ikke har bestått, og som jeg allerede har gjort om igjen, og venter på karakter i), så har jeg bestått alt.

Det føles igrunn ganske så uvirkelig. For bare noen ganske få timer siden, var jeg helt overbevist om at jeg måtte ta opp igjen halvparten av fagene mine, og nå har en stor bør blitt tatt av mine skuldre. Herlighet så greit!

Southampton, vi sees i november for graduation!

My grades are finally here, and I must say that I’m relieved. I thought I was going to fail half of my units, and I only failed radio (which I allready knew in January that I did, and which I’ve already re-submitted). I even passed Photo Journalism, and I swear, I’ve never been more surprised! It feels like a massive weight has been taken off my shoulders.

Southampton, I’ll see you again for graduation in November!

 

Saying goodbye

(In English further down…)
Tenk dere, nå er året mitt i England snart over… 

Det er litt rart igrunn, for ikke altfor lenge siden sutret jeg over hvor fælt alt her er. Nå sitter jeg med en liten klump inni meg som ikke vil at året skal ta slutt.

Vi har begynt å si farvel til hverandre, og det er tungt. Noen får jeg ikke engang sett før vi alle drar, og det er enda verre! Mennesker jeg har kjent i noen ganske få måneder, også har jeg blitt så utrolig glad i de allerede! Fine mennesker, med fantastiske personligheter!

I morgen reiser jeg en snartur til Bergen, før jeg flyr til Amsterdam på fredag (Klokken 06:00 på morgenen!!). På mandag går flyet tilbake til Bergen igjen, og på tirsdag setter jeg kursen tilbake hit. Jeg gleder meg virkelig enormt mye til å få se noen av de fineste menneskene jeg vet om igjen, og jeg gleder meg nesten enda mer til å ENDELIG få spille innebandy igjen. Tro meg, det har vært et sterkt savn i året som har gått. Jeg bare håper at ferdighetene ikke er helt glemt allerede..

Poenget er, at om jeg ser bort fra det ELENDIGE huset jeg bor i (Forresten, dere vet vi hadde mus før? Good news! De er borte! Men nå har det flyttet rotter inn.. Jeg så en gigantisk rotte tidligere i dag, og jeg lover dere, jeg døde nesten…), så kommer jeg faktisk til å savne England. Jeg har møtt en haug med NYDELIGE mennesker, og jeg kan faktisk si at det har vært en hel del gode opplevelser.

Det er alltid tungt å ta farvel, men jeg hadde egentlig håpet at det skulle være lettere dette året. Så feil kunne jeg ta… Jeg kommer aldri til å glemme dette året, og jeg håper virkelig jeg får se alle de fine mennskene jeg har møtt her igjen en dag. Jeg fikk kanskje ikke eventyret mitt, men jeg velger å overse den detaljen.

Now in English:

My year in England is almost over, and I’m actually kind of sad. It’s weird though, because not long ago I was complaining about how awful everything was here, and now I guess I’ve sort of changed my mind…

We have started saying our goodbyes, and it is not with a light heart. And I won’t even be able to say goodbye to everyone before we leave, that makes things even worse! I’ve known these people for such a short time, and still I already love them all!

Tomorrow I’m going to Bergen for a couple of days, on friday I’ll be on my way to Amsterdam, back to Bergen again on monday, and back here on tuesday for a couple of weeks. I’ll be spending time with some of the best people I know, and I’m really looking forward to it. Not to mention the fact that I’ll be playing floorball again! Believe me, I’ve missed it! I just hope my incredible skills are still there…

The point is, that if I look aside from the fact that I live in the worst house ever(Now we actually have rats here…), I’m actually going to miss England. I’ve met the most wonderful people here, and I can actually say that I’ve experienced a lot. I did not get the fairytale that I dreamed about, but I’m choosing to ignore that fact.

It is always hard to say goodbye, and I was actually hoping that it would be easier this year. Needles to say, I was wrong.. I’ll never forget this year, the experiences or any of the people I’ve met.

I love you all!

 

Oppsummering: Mai

Mai har ikke vært en aktiv bloggmåned. Mye på grunn av skolearbeid, men også på grunn av manglende inspirasjon. Hadde dere bare visst hvor mange ganger jeg har åpnet bloggen for å poste nye innlegg, for så bare å lukke alt uten å ha skrevet et ord, så hadde dere blitt paffe kan dere tro!

I starten av måneden drømte jeg. Jeg drømte om Bergen, om livet, om innebandy og alt jeg ønsker å oppnå.

Jeg svarte på 114 spørsmål.

Jeg leverte bacheloroppgaven min, og fortalte dere om hvor billig alt er her i England.

17. mai kom og gikk, og jeg viste dere hvordan jeg skal forsøke å minke vekten på koffertene når jeg reiser herfra.

I mai måned har jeg hørt mye på musikk, og mesteparten av tiden har jeg hørt på One Direction. Siden jeg print screen-et(???) dette, har tallene økt. Sangen på førsteplass er nå spilt av 763 ganger de siste 6 månedene. Dere finner alle tallene på Last.fm-profilen min.

Så kom solen til Southampton. Jeg besøkte Titanic-museet, spiste is og tok livet veldig med ro.

Helt til jeg ble solbrent. Da tok jeg ordet latsabb til nye høyder! Jeg presenterte dere for min nye housemate Roger-Regine Fred Bertine, og jeg lå i sengen store deler av døgnet. Ganske enkelt fordi rygg og skuldre ikke ville utsettes for mer varme enn nødvendig, og fordi jeg faktisk fant en måte å kjøle ned soverommet på.

Jeg kan ikke love dere at bloggmåneden juni blir noe særlig bedre enn det mai har vært, men jeg skal i alle fall gjøre et forsøk. Jeg har noen innlegg jeg kan skrive, jeg må bare klare å få ordene ut. So stay tuned!

 

Hurra for 17-mai

Gratulerer med dagen til alle dere fine mennesker!

Tenkte bare å si fra at jeg lever, men at jeg ikke har stort å blogge om for tiden. Har tatt litt bilder, men ingenting jeg føler har noen verdi å vise fram.

Jeg har fortsatt mer skolearbeid å gjøre, og jeg har i tillegg begynt å bekymre meg litt for pakking, penger, flybilletter, reising osv.. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for når jeg skal reise hjem, jeg har ikke bestilt billetter, og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal få alt med meg heller.

For å minske omfanget av skjønnhetsprodukter litt, har jeg begynt å overføre de produktene jeg har lite igjen av over til mindre og lettere beholdere. Jeg håper på å få brukt opp en hel del før jeg drar herfra, for på den måten å kunne kaste litt også, men noe vet jeg jo at jeg ikke blir tom for, og det får jeg heller bare transportere hjem på denne måten. Hvorfor ha en stor, tung glasskrukke når jeg kan ha en liten plastboks liksom? Jeg har helt toneren min over på en mindre flaske, og jeg er nesten tom for dagkrem. Dette må da vel kunne fjerne i alle fall noen gram fra kofferten når jeg skal hjem? Jeg skal også presse en del av øyenskyggene mine. Ikke at jeg tror de blir så mye lettere av det, men jeg får i alle fall mer orden, og det er lettere å pakke paletter enn det er å pakke enkle øyenskygger.

Problemet er at jeg har mye klær, mye hudpleie og sminke, mange smykker, og en del sko. Jeg gruer meg virkelig til å prøve å stappe alt opp i en koffert og en bag for å si det sånn..

Jaja, håper dere alle har en flott nasjonaldag. For min del blir det en del lesing, litt serier og egentlig en ganske kjedelig dag.