The Naked Truth

La ut bilde på Facebook av dette i går, men jeg kan jo dele det med dere også. 1469934_10151794731572274_1716173723_n Det må sies at jeg er ikke ekstremt komfortabel med å legge ut usminkede bilder av meg selv, men jeg fikk plutselig bare veldig lyst til å sammenligne bilder som er tatt med en times mellomrom.

Greit nok lyset er litt annerledes, noe som sikkert bidrar til at huden min ser penere ut på etter-bildet, men man får jo likevel hovedtrekkene?

Perverts

Om det er noe som irriterer meg her i verden, så er det menn som tror at korte skjørt eller lave utringninger er en invitasjon til tafsing… 

Bare fordi vi har drukket litt og kanskje ikke har på oss fullt så mye klær som vi vanligvis har, betyr ikke dette at når vi står på dansegulvet og har det gøy med venninnene våre, så kan hvem som helst komme å gnikke seg opp mot oss…

Jeg går ikke på byen for å bli tafset på. Jeg går på byen for å ha det gøy med vennene mine. Når jeg står sammen med 4-5 venninner og 3-4 kompiser på dansegulvet, så er jeg egentlig mer enn fornøyd med de menneskene jeg allerede er med. Jeg trenger altså ikke en halvgammel, ekkel mann som prøver å gnikke seg opp mot meg…

Først ber jeg gjerne vedkommende om å flytte seg, det hjelper ikke. Jeg prøver så å snu meg helt bort for å ignorere han helt. Dette funker heller ikke… Når jeg så faktisk fysisk dytter vedkommende unna, burde han da virkelig ta et hint? Men neida.. Han fortsetter han!

Hva er det som gjør at menn tenker at dette er en ok oppførsel? Er det sminken vår? Er det klærne? Er det det faktum at vi har drukket alkohol? Slik jeg ser det, er ingen av disse tingene noe som skal oppfordre til at ekle menn skal få leve ut fantasiene sine..

Nå tror jeg at jeg skal slutte å skrive, før jeg skriver noe skikkelig frekt og slemt, som jeg kan komme på å angre på i morgen.

 

Lumbago

En av mine spesialiteter; rambling in the middle of the night.

Så, jeg var hos legen i går, og hun kom fram til at det som plager ryggen min er Lumbago. Personlig føler jeg at det høres ut som noe helt sinnsykt. Som om jeg skulle vært spedalsk eller noe? «Heldigvis» er det ikke fullt så ille;

«Lumbago er en akutt innsettende smertetilstand som ofte blir bra av seg selv innen få dager. Likevel kan den i sjeldnere tilfeller ha flere ukers varighet.»

Så sjansene for at jeg blir helt frisk er der, og forhåpentligvis tar ikke ting så altfor lang tid nå. Jeg har fått medisin, jeg har styrkende øvelser jeg skal gjøre, og jeg har en 11 dagers lang sykemelding foran meg.

Det tærer på kreftene å ha det vondt. Smertene i ryggen går fort utover humøret mitt. Jeg blir gjerne småsur eller trist uten egentlig å ha en god grunn. I tillegg er jeg sliten konstant. Jeg er trøtt og lei, og vil egentlig aller helst bare krype under dynen og bli der til alt er bra igjen…

Ting er så utrolig opp og ned med meg for tiden. Innimellom føler jeg at livet er helt flott. Andre ganger føles det som om alt bare faller sammen rundt meg. At jeg helst ikke skal vise meg svak for andre hjelper ikke akkurat på.

Som jeg nevnte i oppsummeringsinnlegget mitt (som fortsatt ikke er ferdig..) er 2013 året hvor jeg skal jobbe med selvtilliten min, og jeg har faktisk allerede begynt. Jeg har gode, tålmodige venner, som hjelper meg med oppbygningen kun ved å være til og ved å ikke gi meg opp selv om jeg til tider kan være verdens verste menneske å håndtere.

Jeg tror dette med selvtillitt har mye å si når det kommer til mine berg- og dalbane-dager. Jeg tror også at det at jeg er såpass bevisst akkurat dette har en betydning. Jeg tror jeg jobber meg framover i riktig retning. Det føles i alle fall sånn.

Hvem vet? Kanskje jeg, om noen måneder, kan se tilbake og tenke at, «Hei! Jeg klarte det! Jeg har endelig bygd opp den selvtilliten som kreves for å leve et fullkomment liv.»?

So, the doctor told me I have Lumbago. Luckily it’s curable, and hopefully I’ll be up and running in no time. I’ve started writing a summary for 2012, and in that summary I mentioned working on my low self-esteem. I now can brag about actually doing it. I’m on my way, and it feels good. Of course life is still a roller coaster and I still have a long way to go, but it’s starting to feel right, and I owe it all to my amazing and extremely patient friends. I love you guys!

2012

Vanligvis når jeg skriver oppsummeringsinnlegg, så er det et hovedfokus på bilder for å vise dere hvordan ting har vært.

I dette innlegget kommer jeg til å fokusere mer på tekst, fordi jeg føler det er viktig for min egen del at jeg prøver å sette ord på de tankene jeg sitter med. Dette vil altså ikke bli et helt vanlig oppsummeringsinnlegg, men mer en refleksjon over året som har gått kanskje?

Jeg startet året på verst tenkelige måte, med å ta farvel med et menneske som betydde, og fortsatt betyr, enormt mye for meg. Jeg føler at jeg kanskje ikke alltid var like flink til å vise akkurat dette, og det er noe jeg angrer veldig på. Det er fortsatt tungt å gå forbi gangen inn til bestefars gamle leilighet. Jeg besøkte mormor og morfar et par ganger mens jeg var hjemme på juleferie, og jeg fikk føle litt på sorgen igjen med å se mot døren hans. Sorgen er der fortsatt kan man si, og jeg tror nok aldri den går helt over. Men heldigvis blir den lettere å bære med tiden.IMG_6046I januar skrev jeg også om hvordan jeg gikk inn i det nye året uten noen som helst form for nyttårsforsett, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde nok tro på at jeg ville klare å utrette noe med meg selv.. Dette har jeg bestemt meg for å endre på. Jeg skal gå inn i 2013 med forsett om å bli et bedre menneske på én måte; Jeg skal lære meg å tro på meg selv. Det kommer til å bli vanskelig etter så mange år, men jeg skal virkelig prøve. Og tro det eller ei, jeg har faktisk allerede startet. Jeg har gode venner som hjelper meg når jeg trenger det, og selv om jeg ser at veien er lang, så ser jeg at den er mulig å gå.

Slutten av måneden bar preg av en opptur. Jeg leverte en oppgave jeg hadde slitt lenge med, jeg møtte en fyr jeg fort ble ganske så betatt av (Men han er egentlig en annen historie..), jeg shoppet i London, og alt var igrunn fint.

I februar reflekterte jeg over hvordan personligheten min er, og jeg kom fram til at barnsligheten min nok er noe jeg kommer til å holde på en stund framover. Og dette står jeg fortsatt for.

Februar var også måneden hvor fotointeressen min våknet litt igjen. Jeg startet med Photo Journalism på skolen og ble inspirert av en helt fantastisk lærer. Jeg tror han var den første som fikk meg til å delta i undervisningen uoppfordret iløpet av hele året, og det sier igrunn litt om hvor flink han faktisk var. Dessverre har interessen dabbet litt av igjen, men dette er noe jeg håper på å gjøre noe med etter hvert.

På en generell basis tror jeg at jeg kan kalle februar for en berg og dalbane. Jeg ble forferdelig betatt, og nok en gang ble hjertet mitt knust. Selvtillitten min fikk seg nok en knekk, og jeg måtte nok en gang begynne den møysommelige jobben det er å bygge den opp igjen. Heldigvis for meg har jeg fine venner som hjalp meg veldig, og også dere fine blogglesere som alltid kommer med de fineste kommentarene. Hva skulle jeg gjort uten dere? Det verste er jo at jeg aldri lærer. Jeg forelsker meg gang på gang, og hver gang går alt skeis. Jeg går vel egentlig bare og venter på at ting skal falle i biter igjen nå..

Mars startet jeg i Spania sammen med 26 ukjente gutter og to lærere. Man kan trygt si at det var et eventyr i seg selv. Jeg lærte meg nye ting om meg selv. Jeg lærte meg at jeg kan klare ganske mye om jeg bare tør å hoppe i det. Sånn som dette. Jeg hoppet ut i et lite eventyr med en haug fremmede gutter, og jeg kom meg ut av det levende.

Etter hvert som måneden turet og gikk bestemte jeg meg for å oppsummere livet i England litt, og dette gjorde jeg med å gi dere et lite innblikk i litt av hvert. Jeg snakket om hvordan selvtillitten min er høyere i England, hvordan jeg mener engelske penger er lekepenger i forhold til norske, hvordan engelsk mat er i forhold til norsk, osv…

Mars var også måneden for feiring. Jeg feiret St. Patrick’s day for første gang, og dette førte til at jeg ble kjent med noen av de nydeligste menneskene jeg noen gang har møtt. En hel haug med flotte jenter som jeg er utrolig glad for at har blitt en del av livet mitt!

Slutten av måneden kom, og jeg fikk besøk hjemmefra. Mamma, pappa, lillebror og lillesøster tok turen nedover, og det var utrolig godt å endelig se de igjen. De ble også med meg inn i starten av april, og vi reiste litt rundt til blant annet Isle of Wight.

Jeg var ikke helt på topp hele måneden. Jeg tenkte mye på at skoleåret nærmet seg slutten, og at jeg ikke helt visste hva jeg syntes om akkurat dette.

«I feel like I haven’t experienced everything I came here for. When I came here, I hoped for adventures. Maybe I even hoped for a little fairytale. A year of happiness. Instead I feel like it’s been a long struggle. Like I haven’t even seen the start of the adventure, and that the fairytale burned up before it was written.»

Jeg har fortsatt ikke funnet eventyret mitt. Det er vel en av de største drømmene jeg har. Jeg vil at livet skal bli et eventyr. En stor dose glede, eller rett og slett noe magisk…

Fortsettelse følger…

Chaos

Jeg innså plutselig at bloggen min har vært død i godt over en måned nå.

Skrivesperre tror jeg vi kaller det. Jeg har forsøkt å jobbe med boken min, det har ikke lyktes meg. Jeg har forsøkt å skrive et oppsummeringsinnlegg for 2012, det har heller ikke lyktes meg. Jeg kom så langt som til mars, så ga jeg opp..

Akkurat nå sitter jeg i sofaen i kollektivet mitt og tar livet ekstremt mye med ro. Den siste måneden eller noe, har jeg hatt veldig vondt i ryggen. Dette har ført til at jobb er grusomt, trening går sånn passe greit, og livet generelt har bare blitt dritt. Enkelte dager er det så ille at jeg nesten ikke kommer meg ut av sengen, mens andre dager er jeg nesten smertefri.. Legen anbefalte turer i terreng og styrketrening med et lite inntak av tabletter som vistnok skulle være betennelsesdempende.

Tablettene hjalp litt, men nå er jeg tom. Turer i terreng er jeg veldig dårlig på, og styrketreningen har så langt ikke hjulpet..

Over til noe helt annet. Jeg ble sittende å bla gjennom bildene mine på Flickr, og fikk plutselig et ekstremt england-savn… Jeg savner ikke huset, men jeg savner enormt mange av menneskene, jeg savner shoppingen, alkoholismetendensene, og alle de utallige fotomulighetene. Her i Bergen er alt egentlig fint også, men jeg er litt lei kjenner jeg. Lei av Norge og lei av for mye rutiner. 

Jeg tror jammen jeg skal prøve å jobbe litt mer med det oppsummeringsinnlegget nå..

I realised that my blog has been dead for over a month now. I think I’ll blame it on writers block or something. I’ve tried working on both a summary of 2012 and on my book, but no luck on either.. I randomly started looking at old pictures, and I got an extreme longing for England. I miss the people, the shopping, the alcoholic tendensies and all the good photo opportunities. It’s not that I don’t like Bergen, because I do, it’s just that I’m a bit fed up with Norway and all my everyday routines… I think I’ll work on that summary post now..

When You Wish Upon a Star

Vi vet jo alle at det ikke blir jul før jeg har lagt ut ønskelisten min på bloggen, så her har dere årets utgave.

Selv om jeg har gitt opp alle ambisjoner om å få noe som helst av dette, ganske enkelt fordi jeg ikke ser på dette som realistiske ønsker, pluss at jeg er altfor sent ute… wishlist

  1. Louis Tomlinson
  2. Kamerastativ
  3. iPad
  4. Money money money
  5. YSL Touche Éclat Concealer
  6. Smashbox Photo Finish Primer
  7. Digitalkamera
  8. Dolce Gusto
  9. Flybilletter/reiser
  10. Nike Shox
  11. Treningsthights fra Røhnisch
  12. Ekstern harddisk
  13. Telelinse
  14. Fisheye linse
  15. One Direction – Take Me Home, Yearbook Edition
  16. Harry Potter Wizard’s Collection
  17. Nike drikkeflaske

Jeg må forresten slutte å fortelle dere når jeg har det bra.. Det slår liksom ikke feil. Jeg skriver om det på bloggen, og så ramler alt sammen nesten umiddelbart…

This years wishlist.

Limt

Akkurat nå har jeg det igrunn veldig bra dere.

Det fine kollektivet vårt fungerer igrunn utmerket. Jeg stortrives sammen med Robin, Ole, Sondre, Marie, Maja, Siri og Aurora. Jeg har tilogmed fått meg fast publikum på alle innebandykampene mine. Det blir vel ikke bedre enn det?

Jeg har ENDELIG, etter mye strev, klart å ordne meg skattekort. Nå venter jeg egentlig bare på at det skal komme i posten så jeg kan slippe unna 50% skatt i desember måned også.

Jeg har klart å bli litt limt, men det føler jeg er noe jeg heller diskuterer på en litt mer privat basis. Men la oss bare si at det er koselig og at jeg føler meg glad for tiden.

Det eneste kjipe jeg kommer på i forbifarten er at jeg ikke kom meg til England for graduation. Jeg måtte innse at slaget var tapt. Økonomien seiret, og jeg ble rett og slett sittende hjemme i Bergen. Heldigvis har jeg blitt kjent med litt nye mennesker de siste dagene, så det kompenserer i det minste litt.

I’m feeling good these days. I love my flatmates, I’m sort of glued and I’m feeling good. The only thing I’m not all that happy about is the fact that I had to cancel my trip to England for graduation…

Nyhetsoppdatering?

Okei, jeg har tenkt og tenkt og tenkt og tenkt på hva jeg skal skrive, og har egentlig ikke kommet opp med noe spennende…

MEN jeg skal oppdatere dere litt på hva som foregår i livet mitt. Først og fremst stortrives jeg i min nye jobb. Jeg jobber «bare» på bensinstasjon, men dette er egentlig et yrke som er midt i blinken for meg akkurat nå. Jeg får all den tiden jeg trenger til å skrive boken min, noe jeg innser at jeg trenger. Det går ubeskrivelig sakte framover.. Og jeg får tid til å spille innebandy. Jeg er nemlig ikke helt klar for å gi opp det ennå.

I går skypet jeg med mamma, og da også med Sussebass! Og dere kan tro han har blitt stor! Jeg er sikker på at han er dobbelt så stor som da jeg dro for to måneder siden.. Savnet er fortsatt like stort, så jeg håper virkelig jeg får dratt hjem til jul!

Så til den beste nyheten av alle! For i underkant av en uke siden, fikk jeg vite at One Direction skal til Norge i mai. Billettene ble lagt ut for salg klokken 09:00 i går, og gjett hvem som var så heldig å faktisk få tak i billetter!!! Jeg er fortsatt i ekstase, og jeg gleder meg virkelig som et lite barn på julaften. Eller for den saks skyld, meg selv på julaften… Så man kan trygt si jeg gleder meg.

I dag overtok jeg nøklene til det nye kollektivet jeg skal flytte inn i. Jeg er fullstendig klar over at det ikke går overens med min plan om ikke å bo i kollektiv lengre, men det var liksom enten det eller å bli boende sammen med Karen for evig tid. Det er begrenset hvor lenge jeg kan bo i en koffert. Derfor flytter jeg nå inn i nyoppusset kollektiv, og jeg skal selvfølgelig vise dere hvordan jeg bor etter hvert. Jeg må bare bli rik nok til å skaffe meg møbler først…

Ellers har jeg vel egentlig ingenting spesielt å fortelle..

Nothing major happening in my life… I love my job, I got an apartment, and I’m going to see One Direction in Oslo in May next year. Can’t wait for that by the way!

Oppsummering: August OG september

Jeg innså nettopp at jeg faktisk glemte å oppsummere august måned, og nå er vi allerede kommet til tiende oktober, og jeg har ikke oppsummert september heller..

Jeg begynner å kjenne at bloggingen ikke interesserer meg så veldig lengre. Jeg tror jeg skal prøve å holde det gående ut året, så får vi se hvor interessert jeg er i å fortsette etter nyttår. Jeg mener, hva er vitsen når jeg skriver to ganger i måneden liksom? Ikke har jeg motivasjon til å skrive bok for tiden, og ikke har jeg motivasjon til å blogge. Det blir for dumt å ha en blogg bare for å ha den..

Anyway… Det blir en veldig kjapp oppdatering av månedene denne gangen;

August:
På en generell basis gikk mesteparten av tiden min i august til å jobbe og til å kose med sussebass. Men heldigvis kan jeg legge inn litt flere ting enn bare det, for hvis ikke ville ikke akkurat livet mitt vært veldig innholdsrikt..

På starten av måneden var jeg, pappa og den lille isbjørnen min på besøk hos pappas tante i Snefjord. På veien over fjellet møtte vi en bil som hadde kjørt av veien og havnet på taket. Det var ikke et pent syn for å si det sånn.

Jeg manglet skrivelyst, og det klagde jeg høylytt om. Jeg gikk litt turer rundtomkring, og jeg drømte om et bedre liv.

Så delte jeg selvfølgelig ønskelisten min med verden. For hva er vel høstmånedene uten en Linn Marit som maser om bursdagen sin?

Ellers presterte jeg å ikke blogge mer enn akkurat det i august, og derfor slenger jeg bare med et par bilder fra Instagram…

Så kom September og jeg gledet meg veldig til å reise til Bergen. De første dagene gikk med til jobbing, jobbing og mere jobbing.

Så kom endelig dagen da jeg kunne reise, og jeg har aldri før syntes at det var så tungt å si adjø til noen.. Sussebass ble forlatt med mascaraflekker i pelsen, og det virket som om tårene ikke ville ta noen ende..

Ord kan virkelig ikke beskrive hvor godt det var å være tilbake i favorittbyen min. Og hvor godt det var å spille innebandy igjen, til tross for stølhet utav en annen verden…

Jeg var på bloggdate med Maria og Elizabeth Michelle, noe som var veldig hyggelig.

Og så kom endelig bursdagen som jeg hadde ventet så lenge på! 21+3 år dere..

Ja, også ble jeg syk..

Og det var igrunn alt vi hadde tid til i dag.. Nå skal jeg på trening, og jeg er allerede sent ute..

 

Ny uke, nye muligheter

 

Jada, jeg er fullstendig klar over at det er onsdag og at uken startet for lenge siden, men det bare føltes riktig med det uttrykket akkurat nå.

I skrivende stund prokrastinerer jeg. Noe som igrunn er veldig dumt, for jeg har nemlig et jobbintervju om en og en halv time. Hadde det vært midt i sentrum hadde det kanskje vært greit å utsette ting litt, men det er et lite stykke med buss til dit jeg skal..

On another note er jeg nå tilnærmet lik frisk. Jeg hoster fortsatt en del, og jeg er litt tett i nesen, men på en generell basis føler jeg meg mye bedre!

Ellers har jeg ikke mye nytt å meddele. Jeg spiller innebandy, nyter livet og jakter fremdeles på jobb.

Ja! Også har jeg klart å glemme kameraladeren min i Hammerfest… Jeg presterte å ta med lillesøsters lader, og den er ikke til mye nytte for meg for å si det sånn.. Når jeg bare får lønn en gang må jeg sende den nordover og forhåpentligvis kan lillesøster sende meg min snart og? (hint hint!)

As we speak, I’m procrastinating… I know I shouldn’t because I have a job interview in a little while, but you all know me.. I’m the queen of both England and procrastination. I’m almost rid of my stupid cold now. And other than that I don’t really have anything new to tell you. I’m playing floorball, enjoying life and I’m still hunting for a job…