10 bilder

I ren kjedsomhet har jeg bestemt meg for å plukke ut 10 random bilder fra arkivet mitt, for så å mimre litt rundt hvert enkelt av dem.

034Nylig kommet hjem fra et langt opphold i Afrika sammen med en haug herlige mennesker. Dette var da jeg gikk på folkehøgskole i Moss, og turen var magisk! 

_DSC4742Nettopp flyttet til Bergen, også hadde Maria en skoleoppgave hun måtte ta bilder til. Jeg ble med som moralsk støtte.SONY DSCVar og vandret rundt i Bergen sammen med noen av mine klassekamerater på NKF, og dette var utfallet. Et av de første bildene jeg virkelig har vært fornøyd med. Innstillingene kunne nok garantert vært bedre, men jeg føler det er et bilde med en historie.Fine menneskerFeiret bursdagsuke det året jeg fylte 22, og en av kveldene var satt av til de fine lagvenninnene mine <3Christine GuldbrandsenMitt første intervju med en kjendis. Christine Guldbrandsen var den heldige utvalgte. Vi møttes på Café Opera, snakket og drakk varm sjokolade.  a1Vinterlyd på Festplassen. Har alltid vært litt forelsket i Ben Adams, så da var det en herlig opplevelse å få se A1 i aksjon!IMG_0840Etter mye om og men, klarte jeg endelig å levere inn oppgaven min i Professional Broadcasting, og bacheloren var et faktum! 400514_10150507392072274_540967273_9436054_2015355319_nReiste til London med mine flatmates, husker denne helgen som helt magisk!
IMG_9466Tur til Spania med 26 fremmede gutter. Tror ikke det blir stort bedre enn det! 20120912-115619.jpgDen dagen vi fikk denne krabaten i hus er definitivt en av de beste dagene i mitt liv! Her har vi hatt han i noen uker, og han hadde funnet seg en favorittplass å slappe av på.

Oppsummering: April

April kom og gikk, og jeg er en måned nærmere sommerferie.

På starten av måneden delte jeg litt bilder fra Isle of Wight med dere. Jeg hadde fortsatt familien på besøk, og alt var flott!

Jeg dro sammen med pappa, bror og søster til Marwell Zoo, og det var fantastisk. Det var så mange søte og fine dyr!

Jeg var litt bummed out, og hadde et behov for å skrive på engelsk. Jeg fortalte dere om skuffelsen over ikke å ha fått oppleve de eventyrene jeg drømte om da jeg dro ned hit.

Jeg fortsatte miniserien om England, og delte mine tanker om både mat og drikkekultur med dere.

Jeg fortalte dere litt om hvorfor Bergen betyr så mye for meg, og at jeg håper på å flytte tilbake dit til høsten.

Jeg var en snartur på tivoli.

Jeg tenkte tanker jeg ikke burde tenke, og jeg savnet ting som en gang var.

Jeg kjøpte meg litt sommerklær, og forelsket meg veldig i de.

Og så dere! Så dro Veronica og jeg til London for å besøke Harry Potters magiske verden! Det var uten tvil et av de største høydepunktene denne måneden!

Jeg fortalte dere om forholdet mitt til Harry Potter, og at jeg hadde en liten crush på Draco Malfoy.

Så fortalte jeg dere små historier om sjekketriks, nordmenn og ikke minst skadedyr.

Jeg tenkte på kjærligheten til mitt eget land. Norge <3

Jeg tilbragte tid på biblioteket, og følte meg egentlig ganske flink. Likevel har jeg hatt masse arbeid, og selv om jeg har levert en oppgave allerede, har jeg ennå mye igjen å gjøre.

Jeg var sliten, og er det vel egentlig fortsatt.

Jeg var stresset av alt skolearbeidet mitt, men midt oppi det hele tenkte jeg mye på det som en gang var.

Og på slutten av måneden ble det ikke mye blogging. Ganske enkelt fordi jeg ikke hadde tid. Har vel egentlig fortsatt ikke det, men det får så være.

Hvis noen skulle ønske å skrive 5500 ord for meg, så be my guest!

Små historier del 2!

Det virket som om dere likte mitt knippe med små historier, så her har dere noen flere. 

  • I går opplevde jeg et sjekketriks jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle oppleve i virkeligheten. En mann sa faktisk «How you doin’?» da jeg og Therese gikk forbi på vår ferd mot sentrum. Etter å ha sett alle ti sesongene med Friends nå nylig, var dette ekstra gøy, og jeg lo godt av det hele.
  • Jeg har blitt kjent med en del folk de siste månedene. Mesteparten nordmenn. Ironisk nok har jeg gått på samme skole som flere av disse i Bergen, men jeg vurderte aldri å bli kjent med de da. I Bergen holdt jeg meg liksom til innebandy og de jeg har gått på folkehøgskole med. Er i alle fall glad jeg har blitt kjent med disse folkene nå. De er fantastiske!
  • Huset jeg bor i er en eneste stor klump av forferdelighet. Ikke nok med at førsteetasje er overfyllt med mugg og skrukketroll, så har vi også en hel del mus.. For noen uker siden fikk jeg æren av å lure en mus opp i en eske for så å bære den ut. Musen hadde spist grådig av giften som er lagt ut i huset, så den vandret rundt på soveromsgulvet mitt og så ut som om den var på fylla. Men dette er ikke det verste.. For et par netter siden hørte jeg en lyd på siden av sengen min, og da jeg bøyer meg til siden for å se etter hva det er, hører jeg et lett dump. En mus hadde vært på vei opp i sengen min(!!!!). Jeg var kjapp med å tømme soveromsgulvet for bøker og annet rot, og så dro jeg sengen midt ut på gulvet, og der står den fortsatt.. Jeg skal jammen ha oversikt over hele rommet, så jeg ser om det kommer flere mus.. 
  • Her om dagen kjøpte jeg en flott overraskelse til min kjære mamma, og jeg gleder meg som et lite barn til å se ansiktsuttrykket hennes når hun åpner den.
  • At the moment, holder jeg på å sammenfatte en søknad om studielån, som skal sendes til ingen ringere enn mine flotte foreldre. Jeg har begynt å innse at valget er å be om et lån, eller å skaffe meg en jobb som betaler bedre enn alt jeg noen sinne har hatt tidligere. Luksusprostituert da kanskje? Det er kostbart å bo i England, selv om alt er så billig her borte… Vi fikk vannregning her om dagen, venter på en strømregning, også kommer husleie, internett, gass og telefon også.. Joy!

Plans plans plans…

Herlighet jeg har mye jeg skal få unnagjort i helgen, også har jeg mye jeg vil få unnagjort også! 

Dette jeg gjøre:

  • Gå på butikken (Jeg er litt tom for mat..)
  • Vaske klær
  • Skolearbeid
  • Rydde og se hva som skal sendes hjem med familien når de kommer hit om noen dager
  • Vaske

Dette VIL jeg gjøre:

  •  Se fotballkamper på TV (Fem faktisk!)
  • Gå tur i parken
  • Lese videre i bøkene mine (Jeg har startet på tre forskjellige, er kanskje på tide å fulføre noen? En av de er faktisk Bibelen. Jeg har satt meg som mål å lese hele, selv om jeg ikke anser meg selv som religiøs)
  • Foto foto foto!
  • Klippe i gamle Cosmo magasiner, og for den saks skyld lese ferdig de jeg ikke har lest ennå.
  • Skrive ferdig minst én av de sikkert 100 tekstene jeg har startet på.
  • Starte på en novelle/minibok?
  • Se i alle fall tre episoder av Friends
  • Høre på musikk, danse foran speilet, synge høyt og eksprimentere med sminke og løsvipper!
  • Drømme meg bort i bilder av kjekke fotballspillere/skuespillere/musikere. Visste dere at jeg er ekstremt flink til å dagdrømme? Jeg kan drømme et helt skuespill nesten uten at det krever veldig mye av hverken meg eller fantasien min!
  • Pynte neglene mine ekstra fint

Ja, også er jeg invitert i bursdag i morgen! Charlotte var så søt at hun inviterte meg da vi feiret St. Patricks day hos henne sist helg. Nå må jeg bare klare å overbevise meg selv om at jeg takler å tilbringe en kveld med en hel haug mennesker jeg ikke kjenner. Jeg er nemlig ganske feig av meg. Det er liksom helt greit å treffe fremmede mennesker så lenge jeg har en «sikkerhet» med meg, slik som jeg hadde Rebekka sist helg.

Fotballkampen – En kjærlighetshistorie Del 5

Dette er femte, og siste del, av den episke kjærlighetshistorien om Frank Reidar og Lene Marie. Har du ikke lest de fire første delene? Fortvil ikke!

Trykk her for første del.
Her for andre.
Her for tredje.
Og her for fjerde.

Enjoy!

Moren var ikke sur lengre, hun fortalte Lene Marie at hun hadde bare blitt så bekymret, og dermed hadde hun reagert med sinne. Hun var glad på Lene Maries vegne.

Lene Marie møtte Frank Reidar dagen etterpå. De spiste mat på en kinesisk restaurant som var fint dekorert med drager og  andre kinesiske ting, og alt var bare fryd og gammen. De pratet og lo, og trivdes godt i hverandres selskap.

De traff hverandre så å si hver eneste dag mens Frank Reidar var i Bjørgvin, og da tiden var inne for at han skulle dra, var ikke Lene Marie veldig glad. Hun våknet og visste at dette var den siste dagen de hadde sammen. Hun skulle treffe han for å følge han til flyplassen, og hun gruet seg veldig.

Bilde: Weheartit

Hun kledde seg pent, og tok på seg skoene mens hun sukket vemodig. Hun gikk ut, og møtte han på bussholdeplassen. Han smilte mot henne da han så henne, men hun så at han også var trist for at denne tiden var over. Han ga henne en lang og god klem, før han kysset henne mykt på kinnet og sa at alt skulle bli bra.

Flybussen kom, og de satte seg sammen lengst bak. Der holdt de hverandre i hånden, og sa ikke stort. Lene Marie lente hodet på skulderen til Frank Reidar, og slik satt de lenge før Frank Reidar brøt stillheten. ”Vi skal nok få dette til å fungere. Jeg tror ikke jeg kan klare et liv uten deg” sa han. Hun klarte ikke annet enn å nikke, og fortsatte med å stirre rett foran seg.

Da bussen stanset foran inngangsdørene til flyplassen, gikk de stille ut. Frank Reidar tok bagen sin i en hånd, og holdt Lene Maries i den andre. Etter hvert fikk han sjekket inn, og de gikk for å sette seg og vente. De snakket litt om hvordan de skulle få alt til å fungere, og etter hvert ble de enige om at det ville bli mange flyturer i tiden fremover. Ingen ville være uten den andre.

Over høyttaler ble det annonsert at flyet Frank Reidar skulle med, nå var klart for ombordstigning. De gikk mot gaten, og Lene Marie gråt stille. Frank Reidar så henne dypt inn i øynene, før han kysset henne. Han holdt henne i armene sine, og fortalte henne at han elsket henne. ”Jeg elsker deg også ” sa hun. Det var ingen vei tilbake, nå hadde hun sakt det. Han gikk mot døren, og snudde seg et lite øyeblikk for å se på henne, så var han borte.

Lene Marie ble stående ved et vindu og se helt til hun ikke kunne se flyet lengre. Hun gikk ut, og fant bussen. Hun satte seg på samme sted som da de kom, og lot tårene strømme fritt. Det var ikke mange andre mennesker på bussen, så det var ingen som merket at hun satt der med maskara over hele ansiktet. Bussen kjørte mot byen, og da hun kom hjem gikk hun rett på rommet sitt. Der satt hun i mørket i mange timer. Plutselig tikket det inn en melding på telefonen hennes. ”Jeg elsker deg, og jeg lover at vi skal få dette til å fungere” sto det, og da visste Lene Marie at hun hadde mange gode stunder foran seg, og hun bestemte seg for at alt skulle bli bra.

And for the record, så var kommentaren fra læreren vår(Hans); Så søtt!

<3

Fotballkampen – En kjærlighetshistorie Del 4

Fjerde del av den episke kjærlighetshistorien om Frank Reidar og Lene Marie.
For de som ikke har lest del 1 – 3:
Første del
Andre del
Tredje del

Han sa at Frank Reidar ønsket å snakke med henne. Lene Marie ble med et veldig usikker og klarte så vidt å sette en fot foran den andre. Sakte gikk hun mot døren inn til rommet hans. Da hun endelig sto rett utenfor, banket hun forsiktig på.

”Kom inn” sa en mørk stemme innenfor. Hun åpnet døren, og så rett inn i ansiktet på Frank Reidar. Han lå i en sykeseng, og smilte mot henne.  Da hun så at han smilte, ble hun mer sikker, og turte å gå nærmere. Snart sto hun rett ved siden av sengen hans, og han spurte om hun ikke ville sette seg ned.

Hun trakk fram en stol fra bak et skjermbrett, og satte seg ved siden av han.

Bilde: Weheartit

De snakket lenge, og hun fortalte han rett ut hvordan følelser hun hadde for han. Frank Reidar ble rørt, og sa at han håpet de kunne bli bedre kjent når han ble skrevet ut fra sykehuset. Han hadde fått treningsforbud i to uker, og de ukene planla han å tilbringe i Bjørgvin, for der hadde han mange slektninger. Lene Maries smil gikk fra øre til øre, og hun sa at hun gjerne ville treffe han igjen. Hun ga han telefonnummeret sitt før hun gikk, og han lovte å ringe henne.

Da hun kom hjem, satt moren og ventet på henne. Hun så på henne med noe Lene Marie måtte være verdens strengeste blikk, og hun ble et lite øyeblikk redd. Før hun skjønte at moren hadde vært bekymret, og hun angret på at hun ikke hadde tatt telefonen da moren ringte.

Hun fikk en stor dose kjeft, før hun ble sendt på rommet sitt. Hun skjønte hvorfor, og hun gikk uten å mukke. Vel oppe på rommet, satte hun seg ned på sengen og tenkte over det siste døgnet. Alt som hadde skjedd. Hun hadde møtt Frank Reidar, hun hadde snakket med han, og hun skulle møte han igjen. Hun var så oppspilt at hun visste ikke helt hvordan hun skulle beskrive alle følelsene som raste gjennom henne.

Hun plukket opp mobilen fra vesken, og slo nummeret til Bjørnhild. Hun svarte nesten med en gang, og Lene Marie fortalte ivrig om alt som hadde hendt etter at hun løp ut på fotballbanen. Bjørnhild lyttet og svarte med akkurat passe mye iver, og Lene Marie var fornøyd. Hun sa adjø til Bjørnhild, og la seg ned på sengen sin for å slappe av litt. Det var jo ikke akkurat blitt mye søvn den siste natten.

Hun sovnet. Og da hun våknet igjen tre timer senere,  hadde hun fått en melding fra et ukjent nummer. Hun åpnet meldingen, og holdt på å ramle utav sengen da hun så at det var fra Frank Reidar. Han lurte på om de kunne treffes dagen etterpå for å spise middag. Hun svarte at det ville hun gjerne, før hun løp inn i stuen for å fortelle moren de gode nyhetene.
Femte og siste del kommer i morgen. Stay tuned!

Fotballkampen – En kjærlighetshistorie Del 3

Dette er tredje del av den episke kjærlighetshistorien om Frank Reidar og Lene Marie. Har du ikke lest del en og to? Trykk her for første del, og her for andre del.

Det begynte å regne nå, og Lene ble søkkvåt. Hun løp uten stopp, og visste ikke hvor hun skulle hen. Plutselig var hun utenfor Ørnefjell sykehus. Hun stoppet opp. Frank Reidar var jo sikkert der nå. Hun stod i noen minutter og tenkte, før hun bestemte seg for å gå inn.

Hun gikk gjennom hvite korridorer. Det var sent på kvelden, og sykehuset var nærmest livløst. Pasientene lå nok og sov, tenkte Lene Marie. Hun fant frem til en resepsjon, hvor en sykesøster satt og løste kryssord. ”Unnskyld, kan du fortelle meg hvilket rom Frank Reidar Skjelbred ligger på?” Spurte Lene Marie. Sykesøsteren så opp på henne med smale øyne. Hun rynket på pannen, og løftet sakte det ene øyenbrynet, før hun spurte om Lene Marie var en pårørende.

Lene Marie tenkte seg litt om, før hun svarte at det var hun ikke. I det hun sa nei, satte hun fart med hælene, og beina nedover korridorene. Sykesøsteren ropte, men Lene Marie hadde bare én ting i tankene. Hun måtte finne Frank Reidar. Hun måtte finne han, og se om alt var bra med han. Etter hvert så hun noen rom med lys i, og flere mennesker utenfor. Hun løp i den retningen, og kjente igjen treneren for Rosenslott, Eirikur Hamrestad. Han så rart på henne i det hun kom nærmere. Hun svelget en hard klump. Hva skulle hun gjøre nå? Hun visste at hun ikke hadde noe å tape siden hun allerede hadde dummet seg ut for venninnen, moren, og hele stadion for den saks skyld. Når sykepleierne fikk tak på henne, ville hun vek uansett bli geleidet ut.

Hun slakket ned på farten, og stanset rett foran Eirikur. Han kjente henne igjen fra kampen, og spurte hva hun gjorde på sykehuset. Lene Marie bestemte seg for å være helt ærlig, og fortalte Eirikur at hun var bekymret for Frank Reidar. Han så på henne med de dypblå øynene sine, før han fortalte at Frank Reidar hadde spurt om henne.

Hun mistet munn og mæle, så satt ut ble hun. En lang stund sto hun bare der, og visste ikke hva hun skulle si. Eirikur brøt stillheten, og spurte om de ikke skulle ta å sette seg ned og snakke litt. Frank Reidar fikk ikke ta imot besøk riktig ennå.

Lene Marie ble med inn på et venteværelse, og satte seg ned på en slitt, grønn sofa. Eirikur satte seg ned på en stol rett ved siden av henne, før han vendte seg litt mot henne.  Han sa at både han og resten av Rosenslott hadde blitt litt forbauset over henne under kampen. Hun syntes Eirikur virket som en veldig sympatisk og vennlig mann, og dette gjorde at hun klarte å snakke helt åpent til han.

Hun prøvde å forklare hvordan ting hang sammen. ”Jeg ble så utrolig bekymret for Frank Reidar. Jeg har vel på en måte vært litt betatt av han de siste årene. Og da ingen gjorde noe for han mens han lå på bakken, klarte jeg rett og slett ikke å sitte stille og vente”

De snakket lenge sammen, om både det ene og det andre. Eirikur lovte henne at hun skulle få treffe Frank Reidar så fort han var i stand til å ta imot besøk.

Akkurat da kom sykesøsteren fra resepsjonen inn på venterommet. ”Nå, så der er du! Du skal ut av dette sykehuset” sa hun. Lene Maries øyne ble store av skrekk, og hun innså at hun hadde vel ikke noe valg. Plutselig reiste Eirikur seg fra stolen sin, og sa til sykepleieren at Lene Marie måtte få bli. Hun hadde en avtale med han.

Sykepleieren bare nikket og ga Lene Marie et strengt blikk, før hun gikk tilbake til resepsjonen for å fortsette med kryssordet sitt.

Lene Marie merket en svak vibrering i vesken sin, og tok opp mobilen. Det var moren som ringte. Hun ønsket ikke å snakke med moren akkurat nå, hun fikk heller ta konsekvensene av oppførselen sin senere. Hun visste at om moren fikk vite hvor hun var, så ville hun komme og hente henne med en gang.

Timene gikk, og Lene Marie døste i sofaen. Hun våknet brått av at Eirikur rørte henne lett ved skulderen, og hun myste opp på han. Hun hadde visst sovnet.

Fortsettelse følger..

Fotballkampen – En kjærlighetshistorie Del 2

Dette er del to av den fantastiske historien om forelskede Lene Marie og fotballspilleren Frank Reidar. For del en, trykk her.

Hun nådde frem, og bøyde seg over han. Hele kroppen skalv. Hun enset ikke vaktene som endelig oppdaget at i alt kaoset, var det kommet en sivil inn på banen. Med skjelvende fingre, berørte hun kinnene hans, og prøvde å få kontakt. ”Frank Reidar? Hører du meg?”

I løpet av noen sekunder åpnet han øyene, og så på henne, men blikket var tomt. Han lå helt urørlig, og sa ingenting.  Lene Marie ropte. ”Jeg elsker deg! Jeg har alltid gjort det! Har alltid..” Vaktene nådde frem. En av de store mennene som grep rundt armen hennes, kalte på førstehjelp. I det hun ble dratt vekk møtte hun endelig blikket hans. Øynene hans fulgte henne helt til han ikke kunne se henne mer.

Skumringen kom, og høstkveldene ble kaldere. Lene Marie stod utenfor Fossefall stadion med sin mor. Da hun ble geleidet ut av gressbanen, hadde de fått fatt på telefonnummeret til foreldrene hennes. Lene Marie var 17 år, og i det moren kom med et forfjamset uttrykk inn på informasjonskontoret – skulle hun virkelig ønske at hun var over 18 år, og myndig. Det var det flaueste som noen gang hadde skjedd.  Det var hun sikker på.

Lene Marie hadde blitt geleidet av vakter, inn på et kontor. Der måtte hun sitte frem til hennes mor dukket opp. Ingen sa noe, men hun fikk ikke direkte pene blikk fra de som gikk forbi døren. Da moren dukket opp, fikk hun beskjed om å holde styr på datteren. Lene Marie ble samtidig utestengt fra de fem neste hjemmekampene. Og om hun etter dette gjorde noe slikt igjen, ville hun bli utestengt på livstid. Lene Marie hadde grått stille. Hun gråt nå også. Moren var helt stille, hun visste vel ikke hva hun skulle si. Under hele oppveksten, hadde Lene vært en snill og rolig jente. Aldri noe tull. Hun hadde gode karakterer på skolen, og lite fravær. Hun var pliktoppfyllende og ansvarsfull. Så plutselig måtte dette skje.

”Du tror vel at jeg er gal”, mumlet Lene i bilen. Moren så på henne med et tomt blikk. Hun så på henne slik en stund. Så brast hun i latter. Og hun lo. Latteren ville ikke stoppe. Lene Maries gråt stilnet, og hun kjente raseriet stige i henne. Kunne ikke moren hennes bare blitt sint, og gitt henne totalforbud mot sosiale sammenkomster i en uke eller to? Måtte hun le? Moren rakk å starte motoren i det Lene Marie rev opp bildøren og løp sin vei.

Fortsettelse følger..

Fotballkampen – En kjærlighetshistorie Del 1

Av Kaja Lian Midjo og yours truly!

(Vi ber dere ignorere alt av skrivefeil/kommafeil etc.. Vi er klar over at de er der, men latskapen hindrer oss beklageligvis i å gjøre noe med de akkurat nå)

Flere timer før kampstart, var Lene Marie klar og på plass på Fossefall stadion. Hun hadde gledet seg til denne dagen i flere måneder. Det var ikke ofte hun fikk muligheten til å se favorittlaget sitt, Rosenslott, spille kamp. Like sjeldent så hun Frank Reidar Skjelbred, hennes livs store kjærlighet.

I dag var de endelig på besøk i Bjørgvin, for å møte SK Vann i en avgjørende cupfinale. Lene Marie satt på nederste rad, like bak hjemmelagets mål, sammen med sin beste venninne Bjørnhild. Hun hadde kjent Bjørnhild i mange år, og de hadde holdt sammen siden ungdomsskolen.

Lene Marie kjente spenningen stige til et ukontrollert nivå i det spillerne kom ut på banen for å varme opp. Bjørnhild var den eneste som visste hvor mye Frank Reidar faktisk betydde for Lene Marie. I hennes liv, var han alt som hadde noe å si. Alt som hadde en mening.

Kampen skulle snart begynne, og Frank Reidar var i startoppstillingen. Lene Marie var nær å gråte av lykke. Hun hadde vært på minst 35 kamper, og Frank Reidar hadde vært på banen under samtlige. Hun hadde lenge tenkt at dette skulle være kvelden. Dette skulle bli den dagen hun for første gang i sitt liv snakket med Frank Reidar.

Kampen var fartsfylt og spennende. Til og med Bjørnhild var engasjert, og hun var ikke særlig glad i fotball. Lene Marie kunne ikke gjøre annet enn å smile, alt var fantastisk denne kvelden. Rosenslott på banen, Bjørnhild på siden – og Frank Reidar i sin flotte drakt. Men denne kvelden kunne ikke bli perfekt likevel.

28. minutter ut i kampen, blåste dommeren. Det var storbråk ute på banen, og Frank Reidar lå helt urørlig på bakken. I alt kaoset var det ingen som så dette. Lene Marie begynte å hyle. ”Se og få sjekket Frank Reidar, for faen!” skrek hun til lungene ikke hadde mer kapasitet. Men ingen hørte eller så henne. Bjørnhild var bekymret på Lene Maries vegne, men hun sa ingenting. Da bestemte Lene Marie seg.

Med selvsikre skritt gikk hun ned trappa, mens pulsen hamret. Hun satte opp farten, løp mot rekkverket, og hoppet over med all kraft. Hun løp over gressmatten. Hun klarte ikke å oppfatte om det var vakter som løp etter henne, hun hadde bare et mål – nå frem til Frank-Reidar. Alle var så opptatte med diskusjon, mens han bare lå der. Hun tenkte det verste, og konkluderte med at for alt hun visste, kunne han være død…

Fortsettelse følger!

Brannalarmer

Er det noe jeg er redd for, så er det brannalarmer. Selv om jeg vet at det er falsk alarm, så blir jeg livredd og skjelven.

Årsaken er sannsynligvis brannen på rommet til en kompis av meg, da jeg gikk på folkehøyskole. Jeg våknet midt på natten av at brannalarmen gikk, og kledde raskt på meg mens jeg tenkte at jeg syntes det var upassende av lærerne å ha nok en brannøvelse om natten når alle sov.

Jeg var vel en av de aller første som kom ut, og hører plutselig at noen roper at det brenner inne på rommet til Kim. Jeg har vel aldri vært så redd før i mitt liv.

Alt gikk bra til slutt, og Kim kom uskadd fra det hele, men fortsatt sitter skrekken igjen i meg. Så hver gang brannalarmen går nå, så får jeg nøyaktig den samme følelsen inni meg som den natten på skolen.

Hvorfor velger jeg å skrive dette akkurat nå? Vel, hun ene jeg bor med klarte nettopp å få brannalarmen til å gå, og den hyler ikke lavt for å si det sånn.. Sist jeg selv presterte å utløse den, fikk jeg besøk av to temmelig kjekke menn som forklarte meg det at den er på over 100 desibel, og at jeg ikke måtte fjerne den fra taket når den startet å hyle.

Så nå sitter jeg her da, helt skjelven, med en ekkel følelse inni meg. Alarmen har stoppet, og alt er som før(bortsett fra at jeg har revet ned alarmen i taket på soverommet mitt, fordi den ikke er koblet til hovedsystemet, og den ville ikke gi seg med å pipe..), og likevel gir ikke den ekle følelsen seg. Det er akkurat som om jeg bare venter på at alarmen skal gå igjen, og at neste gang er det ikke bare falsk alarm, da er det for real..

Jeløy FHS 2008/2009 <3