Summer Holiday

For en student er det vel egentlig ingenting som heter sommerferie, likevel er det derfor jeg er hjemme i Hammerfest i denne omgang.Sussebass

Jeg er hjemme fordi jeg har ferie, og ferie er i mitt liv synonymt med å skulle jobbe for å få råd til å leve et par måneder til når studiene starter opp igjen til høsten.

Jeg har vært i Hammerfest i noen dager nå, og jeg må ærlig innrømme at jeg holder på å kjede meg til døde. Det er ikke det at det ikke er kjekt å være hjemme, for det er det. Det er kjempehyggelig å få sett litt familie og venner, men det er ikke så altfor mye å gjøre her oppe. For å gjøre det enda bedre reiser familien på ferie i morgen tidlig, uten meg.

Begynner heldigvis å jobbe i morgen da, og tiltross for at jeg starter på et ukristelig tidspunkt (06.00!!), så gleder jeg meg. Jobb betyr penger, penger betyr moro.

Om bare et par uker reiser jeg først til Oslo for noen dager hvor jeg skal tilbringe noen fine dager med verdens beste Pernille, før jeg etter hvert vender snuten mot Amsterdam. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. En langhelg sammen med de fineste vennene en jente kan be om. Jeg får også møte igjen flere flotte mennesker jeg har blitt kjent med de andre gangene jeg har vært i Amsterdam, og det hele ser ut til å bli en fantastisk helg!

Hjemme

Så langt har ikke påskeferien min vært all verdens, men det er hovedsaklig fordi jeg er syk.

Jeg blir alltid syk i feriene, så jeg burde vel ikke være overrasket over at denne ferien heller ikke er noe unntak?

Ettersom jeg er syk, har jeg ikke gjort så veldig mye hittil. Jeg besøkte mormor på fredag, og dro også sammen med mamma, lillesøster, Frida, lillebror og søteste svigersøster Vilde på Peppes for å spiste litt pizza. På kvelden var det jentekveld med film, jordbær, smeltet sjokolade og masse annet digg.1010715_10151997117347274_3259215058714387096_nLørdag forsøkte jeg meg på en liten tur på fjellet med Sussebass.. Det fungerte dårlig, jeg var utslitt og svett før vi hadde gått i 15 minutter engang, så da var det bare å snu.. Resten av dagen ble tilbragt på sofaen.. 

1609564_10151997126907274_3739971736243275248_nI dag har jeg sett ikke mindre enn to fotballkamper, hvorav begge endte i seier, også har jeg laget finnbiff med potetstappe av søtpoteter til middag. Kjempegodt!

1609595_10151999107102274_7627298267771773842_nHar dessverre ikke med meg kamera nordover denne gangen. Bestemte meg for at ettersom jeg måtte ha med såpass mye bøker, så kunne kameraet få ligge igjen i Bergen. Derfor må dere leve med bilder fra mobilen.

Påskeferie

På torsdag finner jeg meg et fly og reiser nordover til vinter og snø, familie og venner. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg grugleder meg litt. Jeg gleder meg enormt masse til å treffe den fantastiske familien min og de fine vennene mine, men jeg gruer meg samtidig litt til å treffe folk.

Da stormen rundt blogginnlegget mitt sto på som verst, var jeg trygt her nede i Bergen, og slapp derfor unna det meste. Det jeg fikk var et hav av meldinger på facebook og telefon, noe de fleste av oss kan leve med. Missforstå meg rett nå, alt jeg fikk av meldinger var positive meldinger altså!Easter egg
Jeg frykter bare litt at folk kanskje kan ha et behov for å faktisk ta opp alt dette face to face også. Og for all del, jeg har ikke noe problem med å snakke om noe av dette, jeg vil bare ikke at de 12 små dagene jeg har i nord kun skal få et fokus på ting jeg har lagt bak meg.

Jeg skal hjem for å lade batteriene før eksamensmåneden mai, jobbe litt for å spe på studielånet, og rett og slett ha det fint med gode venner og fin familie. (og selvfølgelig skal jeg også lese til eksamen.. Det skal ikke bare være positivt å ha ferie)

 

Overwhelming

De siste dagene har vært mindblowing! 

Jeg hadde aldri i mine villeste drømmer forventet så enormt masse oppmerksomhet rundt et lite blogginnlegg. Jeg hadde aldri trodd at mine ord kunne spres så langt, og nå så mange!

Responsen på både mail, mobil og facebook har vært enormt overveldende, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Jeg får meldinger fra fremmede mennesker som forteller meg sine egne historier, og jeg får meldinger fra mennesker som synes jeg er sterk som har delt dette.

Siden lørdag har jeg også blitt kontaktet av Finnmark Dagblad, noe som har resultert i ikke mindre enn to artikler. (Les dem HER og HER)

Dette har igjen ført til enda mer oppmerksomhet, og selv om jeg er enormt glad for å se at jeg med innlegget mitt faktisk har klart å oppnå noe, så må jeg helt ærlig innrømme at jeg er utrolig sliten nå. Det tærer på energinivåen og psyken, og jeg har rett og slett måttet sette skolearbeidet mitt litt på vent de siste dagene. Energien er dessverre helt fraværende.

Jeg prøver å svare alle som skriver til meg, i alle fall på facebook og mail, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si hele tiden heller. Jeg setter enormt pris på alle de gode ordene alle har, og jeg setter pris på tillitten folk viser meg når de faktisk deler hjerteskjærende historier om sin egen oppvekst og skolegang, så jeg beklager virkelig om jeg ikke har klart å svare dere alle på en skikkelig måte. Jeg vil så gjerne, jeg vet bare ikke alltid hva jeg skal si.

Jeg vil også bare få kommentere én ting, og det er at jeg er ikke ute etter å henge ut noen som helst. Jeg vil bare belyse et tema som er enormt viktig for meg. Jeg vil ikke at andre skal måtte gå gjennom det samme som jeg slet med i så mange år, og om prisen for dette er at jeg selv må tåle litt trykk framover nå, så er det til syvende og sist verdt det.

Også må jeg igjen få si at jeg har det utrolig bra for tiden, og jeg tror at hadde det ikke vært for at livet mitt er så bra som det er, så hadde jeg nok aldri klart å dele historien min med dere heller. Jeg bor i den fineste byen jeg vet om, jeg har en stor mengde fantastiske venner som betyr alt for meg, jeg har en familie som er helt vidunderlig, og jeg har innebandyen som har fungert som terapi for meg de siste 13-14 årene!

Tusen takk til alle dere som har hjulpet med å få fram ordene mine, og tusen takk til alle som har skrevet fine ord tilbake til meg.

<3

Regnværsbyen

Da er det på tide å vende snuten sørover igjen.

I morgen bærer det strake veien til Bergen. Først over fjellet til Alta, så fly til Oslo, for så endelig å sette seg på flyet fra Oslo til Bergen. Etter planen skal jeg være i Bergen ca halv 7 på kvelden, men med min flaks kommer jeg vel til å ende opp med å reise i fire dager..

For sjeldenhetsskyld er jeg nesten ferdig å pakke allerede, og klokken er ikke mer enn 00:45. Hvem skulle trodd? Vanligvis hastepakker jeg fem minutter før jeg skal dra.. For all del, jeg kommer sikkert til å løpe rundt som en gal i morgen tidlig, men jeg har i alle fall nesten kontroll på alt jeg ser i umiddelbar nærhet nå.

Nå må jeg bare vente på at brødbaksten skal bli ferdig. Pappa har nemlig vært så snill å bake brød til meg. Det eneste jeg må gjøre er å ta de ut av ovnen om en halvtimes tid. Skal bli godt å ta med litt hjemmebakt brød sørover. Jeg gidder liksom aldri å bake selv…

I’m going back to Bergen tomorrow. Hammerfest – Alta, Alta – Oslo, Oslo – Bergen. With my luck I’ll probably spend the next four days to get back, even though my plane tickets states that I’ll be in Bergen around 6:30 tomorrow afternoon. I’m actually nearly done packing, and it’s not even 1am here. Who would have thought??

Home Sweet Home

Dere aner ikke hvor godt det var å komme hjem i går.

Etter mye forsinkelser og strev, kunne jeg endelig sette bena mine på innsiden av døra til huset hjemme klokken 18.00. Sussebass var lykkelig, jeg var lykkelig, og alt var flott!

Dessverre har jeg prestert å bli syk, så jeg har sett meg nødt til å utsette første dag tilbake på Bunnpris med en dag eller to. Skjermbilde 2013-12-12 kl. 01.33.24Dagen i dag har stortsett blitt tilbragt i senga eller på sofaen, ganske enkelt fordi formen er langt fra god. Heldigvis har fineste Sussebass vært med meg fra begynnelse til slutt. Jeg gikk og la meg rundt 2 en gang, og han kom like så greit opp i senga til meg for å sove litt han og. To timer senere våknet han av at lillesøster kom hjem, så da ga han meg et vått kyss for å si at nå måtte jeg og stå opp :p Ja, jeg vet man kanskje ikke burde ha hundene i senga, men hei, jeg ser han nesten aldri.. Skjermbilde 2013-12-12 kl. 01.33.33

Djiiz…

Jeg innser at å håpe på å finne noe å blogge om nå for tiden er ganske så lite sannsynlig.

Nesten to uker har gått siden forige innlegg, og jeg har fortsatt ingenting å si. Som jeg har sagt før, alt jeg gjør er å jobbe og å sove. Random bilde fra der jeg bor.

Jeg tenker mye på hva planene mine er framover. Jeg vil fortsatt skrive bok, selv om jeg ikke har skrevet så altfor mye iløpet av sommeren. Jeg håper på at hvis jeg klarer å få meg en litt mer stabil jobb, helst i Bergen, så vil det bli lettere å finne nok energi til å skrive. For tro meg, det krever faktisk en del av meg å ta fatt på det jeg prøver på.

Så om du eller noen du kjenner vet om en jobb jeg kan få i Bergen, og da gjerne også et sted å bo, så hadde jeg elsket deg/dere/han/henne (you get the picture..) til verdens ende og tilbake igjen.

Om jeg ikke finner meg en jobb i Bergen er det mye mulig at jeg blir her i Hammerfest en liten stund til. Kunne vært greit å spare opp litt penger, muligens kjøre opp og kanskje tilogmed kjøpe meg bil?

Ellers drømmer jeg mye for tiden. Jeg tar meg selv i å sitte og dagdrømme hele tiden. Som oftest er dagdrømmene så urealistiske som man bare kan få det. Men det er fint å drømme, det tar tankene mine litt bort fra alt jeg ikke har..

Hva annet kan jeg fortelle om hva som skjer i livet mitt? Hmm.. Jeg skriver en del på engelsk for tiden. Det er ikke boken min, men det er i alle fall skriving. Jeg ønsker å opprettholde det jeg har lært iløpet av året i England, og dermed kreves det at jeg faktisk bruker engelsken også. Visste dere at store deler av dagen tenker jeg faktisk på engelsk? Jeg drømmer som oftest også på engelsk for den saks skyld.

I’m a lousy blogger. It’s been almost two full weeks since my last post, and I still don’t have anything interesting to tell you. All I do is work and sleep, every single day.. I do a lot of thinking. Mostly about my plans for the future. I still want to write my book, even though I haven’t really written anything over the summer, but I will start soon, hopefully. I’m looking for a job and a place to live, preferably in Bergen, so if you have anything or know someone who do, I will love you forever. Other than that, I do a lot of unrealistic day dreaming. It keeps my mind off everything I don’t have…

Sussebass

Etter mange års venting, har vi endelig fått oss hund.

Dere kan tro han er søt! Lucas heter han, men jeg velger å bruke navnet Sussebass, for han er en ordentlig liten godklump!

We got ourselves a little dog. His name is Lucas, and he’s the prettiest little creature I’ve ever seen!

Og by the way, jeg er klar over at toppbildet burde skiftes ut. Jeg har bare ikke hatt tid, for jeg gjør egentlig ikke så mye annet enn å sove og å jobbe for tiden føler jeg :p

One year ago

For et år siden sto jeg på jobb. Det var faktisk en av de siste gangene jeg jobbet på Ringo. Rart å tenke på..

Jeg husker det godt. Jeg sto på jobb, og noen kom inn i butikken og nevnte i forbifarten at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Jeg tenkte ikke så veldig over det, for jeg fikk ikke akkurat mange detaljer.

Da jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb, hørte jeg litt mer. Jeg kjente jeg ble litt skremt, og bekymret for alle de jeg kjenner i Oslo. Jeg sendte ut meldinger for å forsikre meg om at mine hadde det bra, og da jeg fikk svar kjente jeg en enorm lettelse bre seg. Likevel var alt som skjedde alvorlig..

Jeg skrudde på nyhetene da jeg kom hjem, og jeg ble sjokkert. Plutselig kommer det inn nyheter om skyting på Utøya. Jeg kjente det knyttet seg i magen min, og jeg ble oppriktig redd. Ikke redd for at det skulle skje noe med meg selv, men redd fordi jeg syntes alt var så grusomt.

Jeg fulgte med på nyhetene utover kvelden og natten. Jeg så tallene over antall døde stige, og jeg kjente klumpen i halsen bare bli større og større. Jeg visste om enkelte fra Hammerfest som var på Utøya, og jeg satt og bekymret meg for dem. Hva om de var blant de døde? Ikke at det var noen jeg kjente godt, men det var noen jeg kjente, og det var ille nok..

Da morgenen kom var jeg ubeskrivelig trøtt. Jeg sov ikke mange timene iløpet av natten, men jeg hadde heldigvis ikke jobb resten av helgen.

Det tok sin tid, men etter hvert fikk jeg da endelig beskjed om at alle fra Hammerfest var i god behold. Noen slapp fra det med skrekken, andre var ikke fullt så heldige. Det viktigste var likevel at de overlevde. Hammerfest er en såpass liten by at man vet hvem de fleste er. Til tross for at jeg ikke har bodd her oppe på fire år, så vet jeg hvem de fleste rundt min egen alder er, og også de som er på alder med søskene mine..

22 juli var en uvirkelig dag. En forferdelig dag. 22 juli er en dag jeg alltid kommer til å huske, akkurat som resten av Norge også kommer til å bære denne dagen med seg.

Da jeg sto på jobb tidligere i dag hørte jeg to gutter snakke om to av guttene fra Hammerfest som var på Utøya for et år siden. Jeg ble helt satt ut av det jeg hørte dem si.. Jeg skal ikke gjenfortelle det, men jeg kan si at det ikke var pent..

I dag går alle mine tanker ut til alle de som ble skadet den 22 juli 2011. Til alle de som mistet en nær og kjær. Enten det var et familiemedlem, en venn eller bare en bekjent. Og ikke minst til alle de som mistet livet på en slik grusom måte.

<3

One year ago something awful happened in Norway. We witnessed how one single man ended so many people’s lives, and how he changed the country in only a few hours.

One year ago I was working. It was actually one of my last days working at the toy store. At first I didn’t really get a good overview of what was actually going on, but as the hours flew by, I started to realise the extent of everything that was happening down in our capital city, and at Utøya. I spent hours in front of the television, waiting for the news reporters to tell me something new, something I hadn’t already heard fifty times.

I was so relieved when I learned that everyone I know in Oslo was safe and unharmed, and when I found out that all of the youngsters from Hammerfest that was at Utøya was safe, some in better shape than others, I felt a giant relief.

The 22nd of July 2011 is a day that I’ll always remember, as will the rest of Norway. And today, one year after that tragic day, all my thoughts go out to those affected by that one man’s cruel actions.

«If one man can create that much hate, you can only imagine how much love we as a togetherness can create.»