Live My Life

For et års tid siden skrev jeg et blogginnlegg som på mange måter omhandlet temaet janteloven.

Jeg skrev om min egen selvtillit og om hvordan jeg gruet meg til å flytte til Norge igjen på grunn av nettopp dette. Jeg fortalte dere om hvordan jeg faktisk følte meg verdt noe i England, og om at jeg var redd jeg skulle ramle tilbake til elendighet igjen når jeg flyttet hjem.

I dag leste jeg et blogginnlegg i bloggen til Støvkorn, hvor hun snakker om hvordan hun forholder seg til andre mennesker, og hvordan hun føler vi lever livet vårt for andre og ikke oss selv. Dette fikk meg til å tenke litt på dette med janteloven og hvordan jeg selv er altfor “flink” til å bry meg om hva andre mener. Jeg jobber hardt for å være god nok for andre, men jeg tar meg sjeldent tiden til å tenke; Er jeg god nok for meg selv?

Jeg har hatt mine nedturer etter at jeg flyttet hjem til Norge igjen, men det har heldigvis ikke vært fullt så ille som jeg fryktet da jeg skrev det innlegget for snart et år siden. Jeg har nok definitivt mistet mye av den selvtilliten jeg hadde klart å bygge opp nede i England, og det gjør meg igrunn litt trist, men jeg har heldigvis ikke mistet alt.

Så mitt mål nå, er å bli flinkere til å bry meg om meg selv. Jeg skal lære meg å bli glad i meg selv tror jeg, og jeg skal begynne å leve livet mitt for meg, og ikke for andre.

A year ago I wrote a blogpost about how I dreaded going back to Norway because of my low self-esteem. In England I felt like I actually mattered, back in Norway not so much… Today I read a blog post about how we humans think and act around other people. How we live our lives for others rather than for ourselves. This got me thinking, and my new goal now is to learn to love myself and to start to live my life for me and only me.

2012

Vanligvis når jeg skriver oppsummeringsinnlegg, så er det et hovedfokus på bilder for å vise dere hvordan ting har vært.

I dette innlegget kommer jeg til å fokusere mer på tekst, fordi jeg føler det er viktig for min egen del at jeg prøver å sette ord på de tankene jeg sitter med. Dette vil altså ikke bli et helt vanlig oppsummeringsinnlegg, men mer en refleksjon over året som har gått kanskje?

Jeg startet året på verst tenkelige måte, med å ta farvel med et menneske som betydde, og fortsatt betyr, enormt mye for meg. Jeg føler at jeg kanskje ikke alltid var like flink til å vise akkurat dette, og det er noe jeg angrer veldig på. Det er fortsatt tungt å gå forbi gangen inn til bestefars gamle leilighet. Jeg besøkte mormor og morfar et par ganger mens jeg var hjemme på juleferie, og jeg fikk føle litt på sorgen igjen med å se mot døren hans. Sorgen er der fortsatt kan man si, og jeg tror nok aldri den går helt over. Men heldigvis blir den lettere å bære med tiden.I januar skrev jeg også om hvordan jeg gikk inn i det nye året uten noen som helst form for nyttårsforsett, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde nok tro på at jeg ville klare å utrette noe med meg selv.. Dette har jeg bestemt meg for å endre på. Jeg skal gå inn i 2013 med forsett om å bli et bedre menneske på én måte; Jeg skal lære meg å tro på meg selv. Det kommer til å bli vanskelig etter så mange år, men jeg skal virkelig prøve. Og tro det eller ei, jeg har faktisk allerede startet. Jeg har gode venner som hjelper meg når jeg trenger det, og selv om jeg ser at veien er lang, så ser jeg at den er mulig å gå.

Slutten av måneden bar preg av en opptur. Jeg leverte en oppgave jeg hadde slitt lenge med, jeg møtte en fyr jeg fort ble ganske så betatt av (Men han er egentlig en annen historie..), jeg shoppet i London, og alt var igrunn fint.

I februar reflekterte jeg over hvordan personligheten min er, og jeg kom fram til at barnsligheten min nok er noe jeg kommer til å holde på en stund framover. Og dette står jeg fortsatt for.

Februar var også måneden hvor fotointeressen min våknet litt igjen. Jeg startet med Photo Journalism på skolen og ble inspirert av en helt fantastisk lærer. Jeg tror han var den første som fikk meg til å delta i undervisningen uoppfordret iløpet av hele året, og det sier igrunn litt om hvor flink han faktisk var. Dessverre har interessen dabbet litt av igjen, men dette er noe jeg håper på å gjøre noe med etter hvert.

På en generell basis tror jeg at jeg kan kalle februar for en berg og dalbane. Jeg ble forferdelig betatt, og nok en gang ble hjertet mitt knust. Selvtillitten min fikk seg nok en knekk, og jeg måtte nok en gang begynne den møysommelige jobben det er å bygge den opp igjen. Heldigvis for meg har jeg fine venner som hjalp meg veldig, og også dere fine blogglesere som alltid kommer med de fineste kommentarene. Hva skulle jeg gjort uten dere? Det verste er jo at jeg aldri lærer. Jeg forelsker meg gang på gang, og hver gang går alt skeis. Jeg går vel egentlig bare og venter på at ting skal falle i biter igjen nå..

Mars startet jeg i Spania sammen med 26 ukjente gutter og to lærere. Man kan trygt si at det var et eventyr i seg selv. Jeg lærte meg nye ting om meg selv. Jeg lærte meg at jeg kan klare ganske mye om jeg bare tør å hoppe i det. Sånn som dette. Jeg hoppet ut i et lite eventyr med en haug fremmede gutter, og jeg kom meg ut av det levende.

Etter hvert som måneden turet og gikk bestemte jeg meg for å oppsummere livet i England litt, og dette gjorde jeg med å gi dere et lite innblikk i litt av hvert. Jeg snakket om hvordan selvtillitten min er høyere i England, hvordan jeg mener engelske penger er lekepenger i forhold til norske, hvordan engelsk mat er i forhold til norsk, osv…

Mars var også måneden for feiring. Jeg feiret St. Patrick’s day for første gang, og dette førte til at jeg ble kjent med noen av de nydeligste menneskene jeg noen gang har møtt. En hel haug med flotte jenter som jeg er utrolig glad for at har blitt en del av livet mitt!

Slutten av måneden kom, og jeg fikk besøk hjemmefra. Mamma, pappa, lillebror og lillesøster tok turen nedover, og det var utrolig godt å endelig se de igjen. De ble også med meg inn i starten av april, og vi reiste litt rundt til blant annet Isle of Wight.

Jeg var ikke helt på topp hele måneden. Jeg tenkte mye på at skoleåret nærmet seg slutten, og at jeg ikke helt visste hva jeg syntes om akkurat dette.

“I feel like I haven’t experienced everything I came here for. When I came here, I hoped for adventures. Maybe I even hoped for a little fairytale. A year of happiness. Instead I feel like it’s been a long struggle. Like I haven’t even seen the start of the adventure, and that the fairytale burned up before it was written.”

Jeg har fortsatt ikke funnet eventyret mitt. Det er vel en av de største drømmene jeg har. Jeg vil at livet skal bli et eventyr. En stor dose glede, eller rett og slett noe magisk…

Fortsettelse følger…

Chaos

Jeg innså plutselig at bloggen min har vært død i godt over en måned nå.

Skrivesperre tror jeg vi kaller det. Jeg har forsøkt å jobbe med boken min, det har ikke lyktes meg. Jeg har forsøkt å skrive et oppsummeringsinnlegg for 2012, det har heller ikke lyktes meg. Jeg kom så langt som til mars, så ga jeg opp..

Akkurat nå sitter jeg i sofaen i kollektivet mitt og tar livet ekstremt mye med ro. Den siste måneden eller noe, har jeg hatt veldig vondt i ryggen. Dette har ført til at jobb er grusomt, trening går sånn passe greit, og livet generelt har bare blitt dritt. Enkelte dager er det så ille at jeg nesten ikke kommer meg ut av sengen, mens andre dager er jeg nesten smertefri.. Legen anbefalte turer i terreng og styrketrening med et lite inntak av tabletter som vistnok skulle være betennelsesdempende.

Tablettene hjalp litt, men nå er jeg tom. Turer i terreng er jeg veldig dårlig på, og styrketreningen har så langt ikke hjulpet..

Over til noe helt annet. Jeg ble sittende å bla gjennom bildene mine på Flickr, og fikk plutselig et ekstremt england-savn… Jeg savner ikke huset, men jeg savner enormt mange av menneskene, jeg savner shoppingen, alkoholismetendensene, og alle de utallige fotomulighetene. Her i Bergen er alt egentlig fint også, men jeg er litt lei kjenner jeg. Lei av Norge og lei av for mye rutiner. 

Jeg tror jammen jeg skal prøve å jobbe litt mer med det oppsummeringsinnlegget nå..

I realised that my blog has been dead for over a month now. I think I’ll blame it on writers block or something. I’ve tried working on both a summary of 2012 and on my book, but no luck on either.. I randomly started looking at old pictures, and I got an extreme longing for England. I miss the people, the shopping, the alcoholic tendensies and all the good photo opportunities. It’s not that I don’t like Bergen, because I do, it’s just that I’m a bit fed up with Norway and all my everyday routines… I think I’ll work on that summary post now..

Limt

Akkurat nå har jeg det igrunn veldig bra dere.

Det fine kollektivet vårt fungerer igrunn utmerket. Jeg stortrives sammen med Robin, Ole, Sondre, Marie, Maja, Siri og Aurora. Jeg har tilogmed fått meg fast publikum på alle innebandykampene mine. Det blir vel ikke bedre enn det?

Jeg har ENDELIG, etter mye strev, klart å ordne meg skattekort. Nå venter jeg egentlig bare på at det skal komme i posten så jeg kan slippe unna 50% skatt i desember måned også.

Jeg har klart å bli litt limt, men det føler jeg er noe jeg heller diskuterer på en litt mer privat basis. Men la oss bare si at det er koselig og at jeg føler meg glad for tiden.

Det eneste kjipe jeg kommer på i forbifarten er at jeg ikke kom meg til England for graduation. Jeg måtte innse at slaget var tapt. Økonomien seiret, og jeg ble rett og slett sittende hjemme i Bergen. Heldigvis har jeg blitt kjent med litt nye mennesker de siste dagene, så det kompenserer i det minste litt.

I’m feeling good these days. I love my flatmates, I’m sort of glued and I’m feeling good. The only thing I’m not all that happy about is the fact that I had to cancel my trip to England for graduation…

Those good memories!

Nå som jeg endelig føler meg helt ferdig, tenker jeg det er på tide å dra fram de gode opplevelsene.

Man kan trygt si at året i England har vært begivenhetsrikt. Jeg har opplevd både opp og nedturer, og jeg har mange minner med meg hjem i bagasjen. Noen fantastisk positive, noen not so much.

Hvis jeg skal trekke fram noen ting jeg kanskje kommer til å huske ekstra godt, så må det være;

• Tur til Spania med 26 gutter jeg ikke kjente og to lærere. Turen var en fantastisk opplevelse, og jeg ble kjent med noen flotte gutter!
• Warner Bros Studio Tour – The Making of Harry Potter. Veronica og jeg dro sammen til London for å besøke det magiske settet der bøkene om Harry Potter ble gjort om til film. Det var AMAZING!
• England – Sverige. I første semester dro jeg til Wembley Stadium sammen med en buss full av mennesker jeg ikke kjente for å se England møte Sverige for en vennlig treningskamp. Man kan si jeg er glad for at jeg ble med, for der ble jeg nemlig kjent med søteste Terri, og en håndfull, og litt til, andre mennesker.
• Bournemouth en solskinnsdag i mai. Ganske enkelt fordi jeg hadde det KJEMPEFINT sammen med noen helt ubeskrivelig nydelige mennesker!
• Shopping i London, og den påfølgende helgen. Enkelt og greit, dette var en GOD periode.
• Alle turene i parken med fineste Rebekka. Vi brukte parkturene våre som terapi.
• Begynnelsen av påskeferien. Familien kom på besøk og alt var kjempekoselig med blant annet tur til Isle of Wight og Marwell Zoo.
• Amsterdamned 2012. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor godt det var å se igjen jentene mine, og for den saks skyld hvor godt det var å få spille innebandy igjen!

For å unngå at dette innlegget blir altfor langt, legger jeg heller inn noen bilder nå, så kan dere jo heller se de fine opplevelsene.

My year in England has been blessed with many good memories. These are just some of them.

 

It’s almost over!

Nå dere, nå har endelig karakterene mine kommet. Happy face!

Etter å ha lest på Facebook for flere dager siden at karakterene skulle komme denne uken, har jeg gått med verdens største sommerfugl i magen. Jeg VET at jeg gjorde verdens dårligste innsats i Photo Journalism. Jeg vet at jeg kan ta bilder liksom, men det jeg leverte var ikke bare av dårlig kvalitet i forhold til hva jeg kanskje skulle ønske at det var, men det var heller ikke heeeelt det oppgaven ba om. Derfor har jeg vært redd for å finne ut av karakterene mine..

Jeg har vært redd for å åpne mailen som forteller meg at hei, du strøyk i år du. Vi sees når du kommer tilbake for å ta opp igjen fag..

Gleden var derfor stor da jeg åpnet mailen og så at jeg faktisk hadde gjort det mye bedre i Photo Journalism enn hva jeg faktisk trodde at jeg hadde. Jeg kan ikke skryte på meg toppkarakter, men det var i alle fall godt over bestått.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg dessverre har vært altfor lat i år. Jeg har ikke hatt innstillingen til å faktisk gjøre det bra på skolen, og det vises på karakterene mine. Men, med unntak av radio (som jeg visste allerede i januar at jeg ikke har bestått, og som jeg allerede har gjort om igjen, og venter på karakter i), så har jeg bestått alt.

Det føles igrunn ganske så uvirkelig. For bare noen ganske få timer siden, var jeg helt overbevist om at jeg måtte ta opp igjen halvparten av fagene mine, og nå har en stor bør blitt tatt av mine skuldre. Herlighet så greit!

Southampton, vi sees i november for graduation!

My grades are finally here, and I must say that I’m relieved. I thought I was going to fail half of my units, and I only failed radio (which I allready knew in January that I did, and which I’ve already re-submitted). I even passed Photo Journalism, and I swear, I’ve never been more surprised! It feels like a massive weight has been taken off my shoulders.

Southampton, I’ll see you again for graduation in November!

 

Hjemme, jobb og tanker

Det er godt å være hjemme dere. Godt å spise ordentlig mat. Godt å se familie, Godt å se venner. Godt å endelig tjene penger igjen.

Jeg har hatt min første arbeidshelg på lang tid, og selv om jeg nå er ubeskrivelig trøtt, så er det godt å vite at jeg endelig har tjent litt penger.

Jeg besøkte mormor den dagen jeg kom hjem, og jeg sier dere det at jeg har savnet henne ubeskrivelig mye! Mormor har alltid vært et av de viktigste menneskene i livet mitt, så da jeg endelig fikk se henne igjen var jeg rett og slett helt fantastisk lykkelig!

Folk spør meg hele tiden om det er godt å være hjemme, og det må jeg jo ærlig talt si at det er. Det er deilig å ikke bo i et hus fylt med rotter, mugg, sopp og det som verre er.. Det er godt å være med familien min som jeg er så glad i!

Men samtidig har jeg nå begynt å kjenne litt på savnet også. Jeg savner de mange fine menneskene jeg ble kjent med iløpet av året. Enkelte av de kommer jeg nok aldri til å se igjen heller. Heldigvis vet jeg at de aller fineste av dem alle er folk jeg kommer til å møte. Anna for eksempel, bor i Bergen. Jeg planlegger fortsatt å flytte til Bergen om noen måneder.

Landskapet i England er så annerledes enn det her i Norge. I Southampton er det så mange fine parker man kan gå tur i. Her i Hammerfest har vi ikke slike ting. Heldigvis har vi fantastisk natur her og. Vi har fine fjell, og jeg er heldig som bor rett ved siden av noen.

En ting jeg savner er å snakke engelsk hver dag. Jeg kompenserer med å skrive mye på det fine språket. Både på Instagram, Facebook og innimellom også på Twitter. Jeg liker engelsk, og jeg har vel egentlig alltid likt det. Her om dagen lastet jeg ned Kindle til mobilen min, og nå leser jeg Harry Potter, for sikkert tusende gang, på engelsk.

Men dere, all in all, jeg er glad for å være hjemme!

In English:
It’s good to be home! It’s good to se my family and friends. It’s good to finally earn my own living again. It’s good to eat proper food, instead of all the junkfood I’ve been eating back in England.

People keep asking me if I think it’s good to be home, and I must honestly say that; Yes, it is! It’s good not to be living in a house full of rats, mould and fungus. But still I feel a bit deprived. I miss my lovely friends, and I am extremely happy that I know I’ll see at least a fair amount of them again.

I miss the landscape in England. All of Southamptons lovely parks and roads. Luckily I live close by the mountains here, so I’ll probably survive.

One thing I do miss a lot, is speaking English! I love the language, and I try and compensate by writing quite a bit both in Instagram, Facebook and even sometimes Twitter. I’ve even downloaded Kindle to my Iphone, and I’m currently reading Harry Potter again, for good knows what time, in English.

But all in all, I’m glad to be home!

Oppsummering: Juni

Herlighet jeg er dårlig på å blogge altså.. Først skal jeg nå skrive oppsummeringsinnlegget for juni, selv om det ikke akkurat blir lang, og så skal jeg jammen skrive enda et blogginnlegg, bare sånn for the fun of it liksom.

(For å gjøre innlegget litt “fyldigere” henter jeg litt bilder fra Instagram også. Ganske enkelt fordi det er der jeg er mest aktiv for tiden.)

I starten av juni fikk jeg min aller første 1D-imagine, og det syntes jeg var stor stas. Så stas at jeg bare må dra det fram nok en gang. Ja, jeg er fullstendig klar over hvor utrolig barnslig jeg er med min “besettelse” av One Direction, men vet dere hva? Jeg bryr meg ikke. Vil jeg være barnslig, så er jeg barnslig. Enkelt og greit.

I juni fortalte jeg dere også om mine fine reiser og opplevelser sammen med fine mennesker. Jeg fortalte dere blant annet om en tur til Winchester, en tur til Bournemouth og happy celebrations!

Jeg delte tankene mine rundt temaet; Ferdig i England. Jeg har fortsatt ganske mange tanker om akkurat dette, så det kan være jeg skriver flere innlegg. Da om hvordan jeg har det etter å ha forlatt Southampton og tonnevis med fantastiske mennesker.

Høydepunktet i juni var definitivt en tur til Amsterdam med noen av de fineste menneskene jeg vet om! Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg lovet dere innlegg om turen, også skrev jeg de aldri..

Og så dere, så innså jeg endelig hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt framover. I alle fall for det neste året eller noe sånt. Jeg vil skrive en bok, og jeg er så glad for alle de fine kommentarene jeg har fått både her på bloggen, på twitter, på facebook og in person. Dere er fine mennesker alle sammen!

Så reiste jeg endelig hjem til Norge. Litt vemodig var det selvfølgelig. Det er alltid kjipt å si adjø. Men samtidig var det godt. Jeg er tross alt hjemme, og jeg har allerede møtt MANGE mennesker som det er vært godt å se igjen.

Og så litt random bilder fra Instagram:

Jeg kunne ikke flytte fra England uten å ha kjøpt meg et flagg (eller to..)

Winchester Cathedral.

Verdens beste Karen kom på besøk!

Jeg ble kjent med nye, fine mennesker. Tim hadde forresten bursdag her om dagen, han har lyst til å komme til Norge for å se nordlyset.

Månedens beste innkjøp. Jeg har allerede sett den tre eller fire ganger.

Jeg oppdaget en ny cider, og jeg lurer fortsatt på om denne er å finne i Norge. (Jeg synes forresten det er veldig morsomt å se forskjellen på kvaliteten til bildene. De mest pixlete og skurrete er tatt med min HTC et eller annet. De finere og bedre er tatt med min nye Iphone 4S.

Jeg fikk et kjærkomment gjennsyn med den fineste byen jeg vet om; Bergen!

Amsterdam er nydelig!

Fineste Linn Helen som jeg savner veldig!

Karen og jeg klarte faktisk å komme oss hjem til Norge igjen nesten helt uten hjelp!

Nok et bilde av fine Bergen.

Frappuchino i Amsterdam.

Fine Anna på toget tilbake til Southampton.

Vi prøvde hatter på Debenhams.

Jeg kommer virkelig til å savne parklivet i Southampton. Det er så mange fine parker!

Jeg dro til frisøren og var sååå fornøyd med det glatte håret mitt da jeg dro derfra. Halvveis på hjemveien begynte det å regne…

Honey, I’m home!

The End!

Dagen nærmer seg nå dere. Dagen da jeg skal få reise hjem! 

I går bestilte jeg ikke bare én flybillett. Jeg bestilte faktisk tre. Jeg bestilte også en busstur og et hotellopphold. Sånn går det når man er sent ute med slike ting. Det ble både kostbart og tidkrevende..

Jeg reiser altså fra Southampton klokken 03:50 natt til lørdag, og setter bena mine på norsk jord en gang rundt 12 lørdag formiddag. Jeg kan heldigvis sjekke inn på hotellet ganske kjapt, og får så tatt meg en tur inn til Oslo for å få tiden til å gå litt. Hva jeg skal gjøre mens jeg er der er ikke helt bestemt ennå. Jeg håper på å treffe i alle fall én jeg har savnet masse, men det gjør meg ingenting om jeg treffer flere for å si det sånn.

Søndag morgen klokken 09:00 blir jeg med Norwegian opp til Tromsø, hvor jeg skal vente på at SAS skal ta meg med til Alta. Og i Alta kommer min fine familie og henter meg (Og forhåpentligvis spanderer middag på meg?), før vi endelig kan kjøre hjem til Hammerfest!

Både bloggen og blogglesing har vært nedprioritert en stund nå. Jeg har en haug med blogginnlegg å lese på Bloglovin, og det kommer jeg nok til etter hvert. Men jeg skal ikke love at jeg plutselig blir superflink å blogge, for da kommer jeg bare til å miste all lyst til å skrive. Jeg er veldig stresset for tiden, har masse som skal gjøres, og lite tid å gjøre alt på, men jeg skal i alle fall love dere å vise litt flere bilder fra Amsterdam, og muligens også et par fra mitt korte besøk i Bergen.

Ha en fin dag da flotte mennesker!

Saying goodbye

(In English further down…)
Tenk dere, nå er året mitt i England snart over… 

Det er litt rart igrunn, for ikke altfor lenge siden sutret jeg over hvor fælt alt her er. Nå sitter jeg med en liten klump inni meg som ikke vil at året skal ta slutt.

Vi har begynt å si farvel til hverandre, og det er tungt. Noen får jeg ikke engang sett før vi alle drar, og det er enda verre! Mennesker jeg har kjent i noen ganske få måneder, også har jeg blitt så utrolig glad i de allerede! Fine mennesker, med fantastiske personligheter!

I morgen reiser jeg en snartur til Bergen, før jeg flyr til Amsterdam på fredag (Klokken 06:00 på morgenen!!). På mandag går flyet tilbake til Bergen igjen, og på tirsdag setter jeg kursen tilbake hit. Jeg gleder meg virkelig enormt mye til å få se noen av de fineste menneskene jeg vet om igjen, og jeg gleder meg nesten enda mer til å ENDELIG få spille innebandy igjen. Tro meg, det har vært et sterkt savn i året som har gått. Jeg bare håper at ferdighetene ikke er helt glemt allerede..

Poenget er, at om jeg ser bort fra det ELENDIGE huset jeg bor i (Forresten, dere vet vi hadde mus før? Good news! De er borte! Men nå har det flyttet rotter inn.. Jeg så en gigantisk rotte tidligere i dag, og jeg lover dere, jeg døde nesten…), så kommer jeg faktisk til å savne England. Jeg har møtt en haug med NYDELIGE mennesker, og jeg kan faktisk si at det har vært en hel del gode opplevelser.

Det er alltid tungt å ta farvel, men jeg hadde egentlig håpet at det skulle være lettere dette året. Så feil kunne jeg ta… Jeg kommer aldri til å glemme dette året, og jeg håper virkelig jeg får se alle de fine mennskene jeg har møtt her igjen en dag. Jeg fikk kanskje ikke eventyret mitt, men jeg velger å overse den detaljen.

Now in English:

My year in England is almost over, and I’m actually kind of sad. It’s weird though, because not long ago I was complaining about how awful everything was here, and now I guess I’ve sort of changed my mind…

We have started saying our goodbyes, and it is not with a light heart. And I won’t even be able to say goodbye to everyone before we leave, that makes things even worse! I’ve known these people for such a short time, and still I already love them all!

Tomorrow I’m going to Bergen for a couple of days, on friday I’ll be on my way to Amsterdam, back to Bergen again on monday, and back here on tuesday for a couple of weeks. I’ll be spending time with some of the best people I know, and I’m really looking forward to it. Not to mention the fact that I’ll be playing floorball again! Believe me, I’ve missed it! I just hope my incredible skills are still there…

The point is, that if I look aside from the fact that I live in the worst house ever(Now we actually have rats here…), I’m actually going to miss England. I’ve met the most wonderful people here, and I can actually say that I’ve experienced a lot. I did not get the fairytale that I dreamed about, but I’m choosing to ignore that fact.

It is always hard to say goodbye, and I was actually hoping that it would be easier this year. Needles to say, I was wrong.. I’ll never forget this year, the experiences or any of the people I’ve met.

I love you all!