Den utrolige reisen

Årene etter at jeg flyttet fra Hammerfest har vært, og er fortsatt, en skummel og fantastisk reise.

Ikke nok med at jeg har fått blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, jeg har også fått bli bedre kjent med meg selv på både godt og vondt. 10649861_10152384165767274_8576487863095575595_n

Jeg føler selv at jeg har utviklet meg enormt mye. Jeg har fortsatt mye igjen å lære, men jeg synes jeg har kommet ganske langt på vei. Og mye av denne utviklingen hadde nok neppe vært mulig om jeg ikke hadde så tålmodige og nydelige venner som jeg har.

Jeg er nok ikke den som er flinkest til å slippe andre inn. Det å innrømme for et annet menneske at jeg ikke har det bra, framstår for meg som vanskelig. Man ønsker ofte å fremstå som sterk og usårbar. Sannheten er vel at ingen er så sterke at de er usårbare. Det er vel det som gjør oss alle til mennesker.

Jeg spør sjeldent om hvordan andre har det, ikke nødvendigvis fordi jeg ikke bryr meg, men kanskje heller fordi jeg synes det er et vanskelig spørsmål å svare på selv. Jeg vil liksom ikke fortelle om jeg har det kjipt, men samtidig synes jeg det blir for dumt å skulle lyve også.

10616198_10152384167352274_6181181441581146027_nLivet går i berg- og dalbaner. Den ene dagen kan alt være rosenrødt og fantastisk, mens den neste kan framstå som et eneste stort, svart hull.

På tross av alt dette, så føler jeg at jeg har blitt litt flinkere til å slippe folk inn. Det er nok fremdeles mye jeg ikke deler, men å åpne seg litt er vel bedre enn ingenting?

Jeg ser i alle fall framgang hos meg selv. Jeg er tryggere på meg selv, en uendelig liten dose mer selvsikker, og jeg bryr meg bittelitt mindre om hva andre tenker om meg. For bare noen få år siden ville det for eksempel vært utenkelig for meg å bli sett dansende på et utested. Nå er dansing noe av det morsomste jeg vet når jeg går ut, og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre om hva de rundt meg tenker så lenge jeg har det gøy.

Flere har sagt at de ikke forstår hvordan jeg tør å dele alt jeg gjør her på bloggen, og jeg kan vel på en måte forstå hvorfor de tenker sånn. Jeg forstår at for noen er terskelen for hva de deler med verden enormt høy, mens for andre er den gjerne lavere. Personlig er det skriftlig jeg er flinkest til å uttrykke meg. Sannsynligvis fordi jeg ikke trenger å se på det mennesket jeg meddeler meg til når jeg snakker. Og jeg anser også skrivingen og delingen som en av de tingene jeg gjør, og nesten føler at jeg må gjøre, for å utvikle meg. For å si det sånn, så ville det ikke vært snakk om at jeg hadde delt personlige blogginnlegg om mobbing, vektnedgang og andre ting for bare noen få år siden. Men jeg føler at jeg er på et stadie i livet hvor dette ikke lenger er et problem.

1507723_10152384164497274_2773286105855716017_nForhåpentligvis vil jeg klare å være like åpen og ærlig med vennene mine face to face etter hvert, som jeg er på bloggen med både kjente og ukjente.

Jeg ser fram til å utvikle meg enda mer i årene som kommer, og jeg ser fram til å gjøre dette sammen med noen av de nydeligste menneskene som finnes her i verden.

Og til sist må jeg bare nevne at om jeg skulle tatt med bilder av alle de fine jeg har i livet mitt, så ville dette blitt et helt fotoalbum.

Påskeferie

På torsdag finner jeg meg et fly og reiser nordover til vinter og snø, familie og venner. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg grugleder meg litt. Jeg gleder meg enormt masse til å treffe den fantastiske familien min og de fine vennene mine, men jeg gruer meg samtidig litt til å treffe folk.

Da stormen rundt blogginnlegget mitt sto på som verst, var jeg trygt her nede i Bergen, og slapp derfor unna det meste. Det jeg fikk var et hav av meldinger på facebook og telefon, noe de fleste av oss kan leve med. Missforstå meg rett nå, alt jeg fikk av meldinger var positive meldinger altså!Easter egg
Jeg frykter bare litt at folk kanskje kan ha et behov for å faktisk ta opp alt dette face to face også. Og for all del, jeg har ikke noe problem med å snakke om noe av dette, jeg vil bare ikke at de 12 små dagene jeg har i nord kun skal få et fokus på ting jeg har lagt bak meg.

Jeg skal hjem for å lade batteriene før eksamensmåneden mai, jobbe litt for å spe på studielånet, og rett og slett ha det fint med gode venner og fin familie. (og selvfølgelig skal jeg også lese til eksamen.. Det skal ikke bare være positivt å ha ferie)

 

Smerte

I skrivende stund ligger jeg i sengen og synes synd på meg selv.

Spilte kamp tidligere i dag, herrekamp for å være helt presis, og det kunne gått bedre på alle mulige måter.. Presterte å tråkke over allerede fem minutter inn i første omgang, noe som førte til mye sinne og frustrasjon for min del.

Likevel valgte jeg å spille resten av kampen, men jeg forsøkte selvfølgelig å være forsiktig. Vi var bare 7 utespillere, og jeg hadde ikke samvittighet til å sitte på benken og la guttene og Karen springe mer enn de måtte. Det gikk egentlig helt fint. Kjente jeg stivnet litt til i pausene, men så fort dommeren blåste igang neste omgang var jeg fit for fight igjen. Skjermbilde 2014-01-26 kl. 22.21.20

Til slutt endte det med tap for vår del, og frustrasjonen var på en måte fulkommen…

Nå ligger jeg i sengen med foten høyt, eventuelt så høyt jeg fikk den med de putene jeg hadde til rådighet, og holder på å dø av kjedsomhet og ensomhet.. Jeg mener hallo, to blogginnlegg på en kveld? Kanskje jeg endelig skal klare å komme meg gjennom lista mi på bloglovin? Det hoper seg liksom så fort opp, at jeg bare blir motløs når jeg logger inn der. Startet med 20 innlegg, nå er det seks ganger så mange…

Krysser fingrene for at foten er bedre i morgen, vil nødig gå glipp av kamp mot NHHI for en slik filleting som ankelen liksom…

I managed to twist my ankle during a game of floorball today.. It hurts, I’m bored and I’m lonely.. Hopefully it will be less painful tomorrow.

Dreaming of Yesterday

De siste dagene har jeg lest meg bakover i bloggen min, med håp om at jeg kanskje skulle finne tilbake blogglysten igjen. IMG_7973

Ironisk nok så ser jeg at jeg sutret mye over hvor fælt livet var da jeg bodde i England. Spør du meg nå, så var størstedelen av året en helt fantastisk opplevelse. Jeg må vel innrømme at jeg er veldig flink til å klage når ting står på.. I guess I’m sort of a drama queen..

Når jeg leser de tidligere innleggene mine, og kommentarene fra de som var mine faste lesere på den tiden, tar jeg meg selv tilbake i tiden og tenker på alt jeg opplevde iløpet av de ti månedene jeg bodde i Southampton.

Ta for eksempel dette innlegget. På en måte vil jeg si at dette innlegget vekker både gode og vonde minner. James var på mange måter et fint eventyr, på andre måter er jeg glad jeg ble ferdig med han. Jeg skal ærlig innrømme at den lipbalmen brukte jeg mange måneder på å klare å kaste.. Jeg hadde den fortsatt da jeg flyttet tilbake til Bergen i september 2012. Jeg brukte den ikke, men jeg klarte liksom ikke få meg til å ta det siste skrittet med å kvitte meg med minnene.

I vinter tok jeg opp kontakten med James igjen. Jeg følte ikke at jeg hadde fått avsluttet det hele skikkelig. Vi snakket litt, og et øyeblikk var jeg nok på vei til å bli sjarmert inn i nettet hans igjen, men til syvende og sist var det fornuften min som seiret. Lipbalmen er kastet og kontakten er brutt, jeg er ferdig med det hele.

It’s been a while

Det er lenge siden jeg skrev sist. Altfor lenge… 

Jeg har ikke skrevet et ord på flere måneder, (Sånn hvis man ser bort fra samtaler på facebook, tekstmeldinger osv..) og dette er det på tide at jeg gjør noe med. Jeg innser at jeg har skrevet altfor lite på norsk også de siste to årene. Jeg har nådd det punktet hvor jeg finner det lettere å sette sammen en setning på engelsk enn en setning på norsk. At jeg skal studere engelsk fra januar av kommer nok neppe til å hjelpe på mine ferdigheter når det kommer til det norske skriftspråket. 

Så hva skal til for at jeg skal klare å komme igang med skrivingen igjen? Det vet jeg faktisk ikke. Jeg har virkelig ingen anelse om hva som kan motivere meg til å skrive. Jeg har et par innlegg jeg har lyst til å skrive, men jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg.

Jeg har også et innlegg som gjør at det nesten brenner i fingrene mine. Jeg planla opprinnelig å skrive bok på temaet, og jeg har startet på dette, tro meg, men det er for vanskelig. Jeg har prøvd lenge nå, og jeg er iferd med å gi opp helt. Jeg vurderer å bare kutte ned det jeg har skrevet til ett enkelt blogginnlegg. Vi får se hva som skjer. Jeg skal tenke litt mer på det. 

Fotointeressen min har også sovnet litt, men den tror jeg at jeg fint skal få til å blomstre igjen om jeg bare legger ned litt innsats. Jeg hadde med meg kameraet på kamp for noen uker siden, og selv om jeg ikke engasjerte meg veldig i fotograferingen, så kjente jeg litt på den gleden kameraet faktisk gir meg. 

Jeg håper 2014 kan gi meg litt mer inspirasjon i hverdagen. Jeg skal som sagt starte å studere igjen, og jeg satser på å finne meg en lite tidkrevende deltidsjobb ved siden av for å spe på studielånet. (Som forresten begynner å bli altfor høyt. Det er nesten så jeg vurderer å flytte hjem til Finnmark igjen for å få litt avskriving på det…)

Vi får se hva tiden bringer, bloggmessig og livsmessig.

Beklager at dette ble et bildeløst innlegg, jeg har rett og slett ingenting å dele med dere på den fronten akkurat nå.

Live My Life

For et års tid siden skrev jeg et blogginnlegg som på mange måter omhandlet temaet janteloven.

Jeg skrev om min egen selvtillit og om hvordan jeg gruet meg til å flytte til Norge igjen på grunn av nettopp dette. Jeg fortalte dere om hvordan jeg faktisk følte meg verdt noe i England, og om at jeg var redd jeg skulle ramle tilbake til elendighet igjen når jeg flyttet hjem.

I dag leste jeg et blogginnlegg i bloggen til Støvkorn, hvor hun snakker om hvordan hun forholder seg til andre mennesker, og hvordan hun føler vi lever livet vårt for andre og ikke oss selv. Dette fikk meg til å tenke litt på dette med janteloven og hvordan jeg selv er altfor «flink» til å bry meg om hva andre mener. Jeg jobber hardt for å være god nok for andre, men jeg tar meg sjeldent tiden til å tenke; Er jeg god nok for meg selv?

Jeg har hatt mine nedturer etter at jeg flyttet hjem til Norge igjen, men det har heldigvis ikke vært fullt så ille som jeg fryktet da jeg skrev det innlegget for snart et år siden. Jeg har nok definitivt mistet mye av den selvtilliten jeg hadde klart å bygge opp nede i England, og det gjør meg igrunn litt trist, men jeg har heldigvis ikke mistet alt.

Så mitt mål nå, er å bli flinkere til å bry meg om meg selv. Jeg skal lære meg å bli glad i meg selv tror jeg, og jeg skal begynne å leve livet mitt for meg, og ikke for andre.

A year ago I wrote a blogpost about how I dreaded going back to Norway because of my low self-esteem. In England I felt like I actually mattered, back in Norway not so much… Today I read a blog post about how we humans think and act around other people. How we live our lives for others rather than for ourselves. This got me thinking, and my new goal now is to learn to love myself and to start to live my life for me and only me.

Lumbago

En av mine spesialiteter; rambling in the middle of the night.

Så, jeg var hos legen i går, og hun kom fram til at det som plager ryggen min er Lumbago. Personlig føler jeg at det høres ut som noe helt sinnsykt. Som om jeg skulle vært spedalsk eller noe? «Heldigvis» er det ikke fullt så ille;

«Lumbago er en akutt innsettende smertetilstand som ofte blir bra av seg selv innen få dager. Likevel kan den i sjeldnere tilfeller ha flere ukers varighet.»

Så sjansene for at jeg blir helt frisk er der, og forhåpentligvis tar ikke ting så altfor lang tid nå. Jeg har fått medisin, jeg har styrkende øvelser jeg skal gjøre, og jeg har en 11 dagers lang sykemelding foran meg.

Det tærer på kreftene å ha det vondt. Smertene i ryggen går fort utover humøret mitt. Jeg blir gjerne småsur eller trist uten egentlig å ha en god grunn. I tillegg er jeg sliten konstant. Jeg er trøtt og lei, og vil egentlig aller helst bare krype under dynen og bli der til alt er bra igjen…

Ting er så utrolig opp og ned med meg for tiden. Innimellom føler jeg at livet er helt flott. Andre ganger føles det som om alt bare faller sammen rundt meg. At jeg helst ikke skal vise meg svak for andre hjelper ikke akkurat på.

Som jeg nevnte i oppsummeringsinnlegget mitt (som fortsatt ikke er ferdig..) er 2013 året hvor jeg skal jobbe med selvtilliten min, og jeg har faktisk allerede begynt. Jeg har gode, tålmodige venner, som hjelper meg med oppbygningen kun ved å være til og ved å ikke gi meg opp selv om jeg til tider kan være verdens verste menneske å håndtere.

Jeg tror dette med selvtillitt har mye å si når det kommer til mine berg- og dalbane-dager. Jeg tror også at det at jeg er såpass bevisst akkurat dette har en betydning. Jeg tror jeg jobber meg framover i riktig retning. Det føles i alle fall sånn.

Hvem vet? Kanskje jeg, om noen måneder, kan se tilbake og tenke at, «Hei! Jeg klarte det! Jeg har endelig bygd opp den selvtilliten som kreves for å leve et fullkomment liv.»?

So, the doctor told me I have Lumbago. Luckily it’s curable, and hopefully I’ll be up and running in no time. I’ve started writing a summary for 2012, and in that summary I mentioned working on my low self-esteem. I now can brag about actually doing it. I’m on my way, and it feels good. Of course life is still a roller coaster and I still have a long way to go, but it’s starting to feel right, and I owe it all to my amazing and extremely patient friends. I love you guys!

2012

Vanligvis når jeg skriver oppsummeringsinnlegg, så er det et hovedfokus på bilder for å vise dere hvordan ting har vært.

I dette innlegget kommer jeg til å fokusere mer på tekst, fordi jeg føler det er viktig for min egen del at jeg prøver å sette ord på de tankene jeg sitter med. Dette vil altså ikke bli et helt vanlig oppsummeringsinnlegg, men mer en refleksjon over året som har gått kanskje?

Jeg startet året på verst tenkelige måte, med å ta farvel med et menneske som betydde, og fortsatt betyr, enormt mye for meg. Jeg føler at jeg kanskje ikke alltid var like flink til å vise akkurat dette, og det er noe jeg angrer veldig på. Det er fortsatt tungt å gå forbi gangen inn til bestefars gamle leilighet. Jeg besøkte mormor og morfar et par ganger mens jeg var hjemme på juleferie, og jeg fikk føle litt på sorgen igjen med å se mot døren hans. Sorgen er der fortsatt kan man si, og jeg tror nok aldri den går helt over. Men heldigvis blir den lettere å bære med tiden.IMG_6046I januar skrev jeg også om hvordan jeg gikk inn i det nye året uten noen som helst form for nyttårsforsett, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde nok tro på at jeg ville klare å utrette noe med meg selv.. Dette har jeg bestemt meg for å endre på. Jeg skal gå inn i 2013 med forsett om å bli et bedre menneske på én måte; Jeg skal lære meg å tro på meg selv. Det kommer til å bli vanskelig etter så mange år, men jeg skal virkelig prøve. Og tro det eller ei, jeg har faktisk allerede startet. Jeg har gode venner som hjelper meg når jeg trenger det, og selv om jeg ser at veien er lang, så ser jeg at den er mulig å gå.

Slutten av måneden bar preg av en opptur. Jeg leverte en oppgave jeg hadde slitt lenge med, jeg møtte en fyr jeg fort ble ganske så betatt av (Men han er egentlig en annen historie..), jeg shoppet i London, og alt var igrunn fint.

I februar reflekterte jeg over hvordan personligheten min er, og jeg kom fram til at barnsligheten min nok er noe jeg kommer til å holde på en stund framover. Og dette står jeg fortsatt for.

Februar var også måneden hvor fotointeressen min våknet litt igjen. Jeg startet med Photo Journalism på skolen og ble inspirert av en helt fantastisk lærer. Jeg tror han var den første som fikk meg til å delta i undervisningen uoppfordret iløpet av hele året, og det sier igrunn litt om hvor flink han faktisk var. Dessverre har interessen dabbet litt av igjen, men dette er noe jeg håper på å gjøre noe med etter hvert.

På en generell basis tror jeg at jeg kan kalle februar for en berg og dalbane. Jeg ble forferdelig betatt, og nok en gang ble hjertet mitt knust. Selvtillitten min fikk seg nok en knekk, og jeg måtte nok en gang begynne den møysommelige jobben det er å bygge den opp igjen. Heldigvis for meg har jeg fine venner som hjalp meg veldig, og også dere fine blogglesere som alltid kommer med de fineste kommentarene. Hva skulle jeg gjort uten dere? Det verste er jo at jeg aldri lærer. Jeg forelsker meg gang på gang, og hver gang går alt skeis. Jeg går vel egentlig bare og venter på at ting skal falle i biter igjen nå..

Mars startet jeg i Spania sammen med 26 ukjente gutter og to lærere. Man kan trygt si at det var et eventyr i seg selv. Jeg lærte meg nye ting om meg selv. Jeg lærte meg at jeg kan klare ganske mye om jeg bare tør å hoppe i det. Sånn som dette. Jeg hoppet ut i et lite eventyr med en haug fremmede gutter, og jeg kom meg ut av det levende.

Etter hvert som måneden turet og gikk bestemte jeg meg for å oppsummere livet i England litt, og dette gjorde jeg med å gi dere et lite innblikk i litt av hvert. Jeg snakket om hvordan selvtillitten min er høyere i England, hvordan jeg mener engelske penger er lekepenger i forhold til norske, hvordan engelsk mat er i forhold til norsk, osv…

Mars var også måneden for feiring. Jeg feiret St. Patrick’s day for første gang, og dette førte til at jeg ble kjent med noen av de nydeligste menneskene jeg noen gang har møtt. En hel haug med flotte jenter som jeg er utrolig glad for at har blitt en del av livet mitt!

Slutten av måneden kom, og jeg fikk besøk hjemmefra. Mamma, pappa, lillebror og lillesøster tok turen nedover, og det var utrolig godt å endelig se de igjen. De ble også med meg inn i starten av april, og vi reiste litt rundt til blant annet Isle of Wight.

Jeg var ikke helt på topp hele måneden. Jeg tenkte mye på at skoleåret nærmet seg slutten, og at jeg ikke helt visste hva jeg syntes om akkurat dette.

«I feel like I haven’t experienced everything I came here for. When I came here, I hoped for adventures. Maybe I even hoped for a little fairytale. A year of happiness. Instead I feel like it’s been a long struggle. Like I haven’t even seen the start of the adventure, and that the fairytale burned up before it was written.»

Jeg har fortsatt ikke funnet eventyret mitt. Det er vel en av de største drømmene jeg har. Jeg vil at livet skal bli et eventyr. En stor dose glede, eller rett og slett noe magisk…

Fortsettelse følger…

Oss bloggere lizzom

I dag dere, i dag kan jeg skrive et blogginnlegg som blir veldig bloggete på en måte.

For i dag har jeg nemlig vært på kafé sammen med andre bloggere. For noen dager siden sendte Maria meg en melding og sa at vi skulle møte Elizabeth Michelle, noe jeg selvfølgelig måtte være med på. Jeg har jo tross alt lest bloggen hennes en goood stund nå.

Og dere, hun var akkurat så koselig som jeg hadde sett for meg. The three of us hang faktisk sammen fra rundt halv 6 til rundt 9, og det var utrolig hyggelig. Noe som definitivt må gjenntas. (Jeg tror ikke du kan flytte herfra frøken..)

Som den elendige bloggeren jeg er, så hadde jeg selvfølgelig ikke med meg kamera. Dere får derfor nøye dere med et mobilbilde:

Ellers kan jeg nevne at One Direction kom ut med ny sang i dag; Live While We’re Young, og allerede mens jeg hørte den første gangen, visste jeg at dette kom til å være en av mine favorittsanger i tiden framover.

Nå er det konsert med One Direction på iTunes, og alle hjerter gleder seg!

Today I’ve met one of my favourite bloggers, Elizabeth Michelle. She was just as sweet and nice as I imagined, so that’s cool. And just in case you didn’t understand it by seeing the video, One Direction released their newest song today; Live While We’re Young. Needless to say, I love it!

Djiiz…

Jeg innser at å håpe på å finne noe å blogge om nå for tiden er ganske så lite sannsynlig.

Nesten to uker har gått siden forige innlegg, og jeg har fortsatt ingenting å si. Som jeg har sagt før, alt jeg gjør er å jobbe og å sove. Random bilde fra der jeg bor.

Jeg tenker mye på hva planene mine er framover. Jeg vil fortsatt skrive bok, selv om jeg ikke har skrevet så altfor mye iløpet av sommeren. Jeg håper på at hvis jeg klarer å få meg en litt mer stabil jobb, helst i Bergen, så vil det bli lettere å finne nok energi til å skrive. For tro meg, det krever faktisk en del av meg å ta fatt på det jeg prøver på.

Så om du eller noen du kjenner vet om en jobb jeg kan få i Bergen, og da gjerne også et sted å bo, så hadde jeg elsket deg/dere/han/henne (you get the picture..) til verdens ende og tilbake igjen.

Om jeg ikke finner meg en jobb i Bergen er det mye mulig at jeg blir her i Hammerfest en liten stund til. Kunne vært greit å spare opp litt penger, muligens kjøre opp og kanskje tilogmed kjøpe meg bil?

Ellers drømmer jeg mye for tiden. Jeg tar meg selv i å sitte og dagdrømme hele tiden. Som oftest er dagdrømmene så urealistiske som man bare kan få det. Men det er fint å drømme, det tar tankene mine litt bort fra alt jeg ikke har..

Hva annet kan jeg fortelle om hva som skjer i livet mitt? Hmm.. Jeg skriver en del på engelsk for tiden. Det er ikke boken min, men det er i alle fall skriving. Jeg ønsker å opprettholde det jeg har lært iløpet av året i England, og dermed kreves det at jeg faktisk bruker engelsken også. Visste dere at store deler av dagen tenker jeg faktisk på engelsk? Jeg drømmer som oftest også på engelsk for den saks skyld.

I’m a lousy blogger. It’s been almost two full weeks since my last post, and I still don’t have anything interesting to tell you. All I do is work and sleep, every single day.. I do a lot of thinking. Mostly about my plans for the future. I still want to write my book, even though I haven’t really written anything over the summer, but I will start soon, hopefully. I’m looking for a job and a place to live, preferably in Bergen, so if you have anything or know someone who do, I will love you forever. Other than that, I do a lot of unrealistic day dreaming. It keeps my mind off everything I don’t have…