One year ago

For et år siden sto jeg på jobb. Det var faktisk en av de siste gangene jeg jobbet på Ringo. Rart å tenke på..

Jeg husker det godt. Jeg sto på jobb, og noen kom inn i butikken og nevnte i forbifarten at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Jeg tenkte ikke så veldig over det, for jeg fikk ikke akkurat mange detaljer.

Da jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb, hørte jeg litt mer. Jeg kjente jeg ble litt skremt, og bekymret for alle de jeg kjenner i Oslo. Jeg sendte ut meldinger for å forsikre meg om at mine hadde det bra, og da jeg fikk svar kjente jeg en enorm lettelse bre seg. Likevel var alt som skjedde alvorlig..

Jeg skrudde på nyhetene da jeg kom hjem, og jeg ble sjokkert. Plutselig kommer det inn nyheter om skyting på Utøya. Jeg kjente det knyttet seg i magen min, og jeg ble oppriktig redd. Ikke redd for at det skulle skje noe med meg selv, men redd fordi jeg syntes alt var så grusomt.

Jeg fulgte med på nyhetene utover kvelden og natten. Jeg så tallene over antall døde stige, og jeg kjente klumpen i halsen bare bli større og større. Jeg visste om enkelte fra Hammerfest som var på Utøya, og jeg satt og bekymret meg for dem. Hva om de var blant de døde? Ikke at det var noen jeg kjente godt, men det var noen jeg kjente, og det var ille nok..

Da morgenen kom var jeg ubeskrivelig trøtt. Jeg sov ikke mange timene iløpet av natten, men jeg hadde heldigvis ikke jobb resten av helgen.

Det tok sin tid, men etter hvert fikk jeg da endelig beskjed om at alle fra Hammerfest var i god behold. Noen slapp fra det med skrekken, andre var ikke fullt så heldige. Det viktigste var likevel at de overlevde. Hammerfest er en såpass liten by at man vet hvem de fleste er. Til tross for at jeg ikke har bodd her oppe på fire år, så vet jeg hvem de fleste rundt min egen alder er, og også de som er på alder med søskene mine..

22 juli var en uvirkelig dag. En forferdelig dag. 22 juli er en dag jeg alltid kommer til å huske, akkurat som resten av Norge også kommer til å bære denne dagen med seg.

Da jeg sto på jobb tidligere i dag hørte jeg to gutter snakke om to av guttene fra Hammerfest som var på Utøya for et år siden. Jeg ble helt satt ut av det jeg hørte dem si.. Jeg skal ikke gjenfortelle det, men jeg kan si at det ikke var pent..

I dag går alle mine tanker ut til alle de som ble skadet den 22 juli 2011. Til alle de som mistet en nær og kjær. Enten det var et familiemedlem, en venn eller bare en bekjent. Og ikke minst til alle de som mistet livet på en slik grusom måte.

<3

One year ago something awful happened in Norway. We witnessed how one single man ended so many people’s lives, and how he changed the country in only a few hours.

One year ago I was working. It was actually one of my last days working at the toy store. At first I didn’t really get a good overview of what was actually going on, but as the hours flew by, I started to realise the extent of everything that was happening down in our capital city, and at Utøya. I spent hours in front of the television, waiting for the news reporters to tell me something new, something I hadn’t already heard fifty times.

I was so relieved when I learned that everyone I know in Oslo was safe and unharmed, and when I found out that all of the youngsters from Hammerfest that was at Utøya was safe, some in better shape than others, I felt a giant relief.

The 22nd of July 2011 is a day that I’ll always remember, as will the rest of Norway. And today, one year after that tragic day, all my thoughts go out to those affected by that one man’s cruel actions.

«If one man can create that much hate, you can only imagine how much love we as a togetherness can create.»

Mitt lille land

Nysgjerrig som jeg er, er nettaviser noe av det jeg vier mye tid nå om dagen. 

Jeg følger kanskje ikke nyhetene like intenst som jeg gjorde for snart ni måneder siden, men jeg leser egentlig det meste av det jeg kommer over. 

I dag kjenner jeg at det er litt ekstra tungt å lese om de grusomme handlingene til en enkelt mann. Det er tungt å lese hvordan han beskriver det han har gjort, og hvordan han har tenkt.

Når jeg merker hvordan jeg selv blir påvirket av alt dette, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på hvordan de som er direkte berørt har det i disse tider. Personlig var jeg ikke direkte berørt. Jeg kjente til noen på Utøya, men alle disse klarte seg heldigvis. De overlevde, selv om alle kanskje ikke kom skadefritt fra det hele. Men når jeg selv blir så preget av det jeg leser i nettavisene, hvordan har de menneskene som har opplevd det hele på nært hold det? De som var på Utøya? De som var i Regjeringskvartalet? De som har mistet en eller flere de var glade i?

Når jeg leser at tilogmed journalister som har dekket store forferdeligheter opptil flere ganger tidligere sliter med denne saken må jeg innrømme at jeg er glad det ikke er denne form for journalistikk jeg ønsker å jobbe med. Jeg tenker så enormt mye på de som er berørt i denne saken.

Jeg leste denne artikkelen i Fædrelandsvennen, og det rører meg dypt.

«Torjus, pappas beste venn, som jobbet i barnehage og som gledet seg til å ta sertifikatet, han måtte drepes for å redde Europa. Den militante nasjonalisten sier det. Uten å vise følelser. Og han mener det.

Det er så sterkt! Han har mistet sønnen sin, og likevel framstår han som så utrolig sterk når han snakker for alle de pårørende.

Jeg har grått mange tårer siden 22 juli 2011, og jeg har på følelsen at det ikke blir færre med det første heller…

Min oppfordring er at vi alle må ta vare på hverandre i tiden framover. Det er nok mange som ikke har det så godt akkurat nå…