Hjemme

Så langt har ikke påskeferien min vært all verdens, men det er hovedsaklig fordi jeg er syk.

Jeg blir alltid syk i feriene, så jeg burde vel ikke være overrasket over at denne ferien heller ikke er noe unntak?

Ettersom jeg er syk, har jeg ikke gjort så veldig mye hittil. Jeg besøkte mormor på fredag, og dro også sammen med mamma, lillesøster, Frida, lillebror og søteste svigersøster Vilde på Peppes for å spiste litt pizza. På kvelden var det jentekveld med film, jordbær, smeltet sjokolade og masse annet digg.1010715_10151997117347274_3259215058714387096_nLørdag forsøkte jeg meg på en liten tur på fjellet med Sussebass.. Det fungerte dårlig, jeg var utslitt og svett før vi hadde gått i 15 minutter engang, så da var det bare å snu.. Resten av dagen ble tilbragt på sofaen.. 

1609564_10151997126907274_3739971736243275248_nI dag har jeg sett ikke mindre enn to fotballkamper, hvorav begge endte i seier, også har jeg laget finnbiff med potetstappe av søtpoteter til middag. Kjempegodt!

1609595_10151999107102274_7627298267771773842_nHar dessverre ikke med meg kamera nordover denne gangen. Bestemte meg for at ettersom jeg måtte ha med såpass mye bøker, så kunne kameraet få ligge igjen i Bergen. Derfor må dere leve med bilder fra mobilen.

Påskeferie

På torsdag finner jeg meg et fly og reiser nordover til vinter og snø, familie og venner. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg grugleder meg litt. Jeg gleder meg enormt masse til å treffe den fantastiske familien min og de fine vennene mine, men jeg gruer meg samtidig litt til å treffe folk.

Da stormen rundt blogginnlegget mitt sto på som verst, var jeg trygt her nede i Bergen, og slapp derfor unna det meste. Det jeg fikk var et hav av meldinger på facebook og telefon, noe de fleste av oss kan leve med. Missforstå meg rett nå, alt jeg fikk av meldinger var positive meldinger altså!Easter egg
Jeg frykter bare litt at folk kanskje kan ha et behov for å faktisk ta opp alt dette face to face også. Og for all del, jeg har ikke noe problem med å snakke om noe av dette, jeg vil bare ikke at de 12 små dagene jeg har i nord kun skal få et fokus på ting jeg har lagt bak meg.

Jeg skal hjem for å lade batteriene før eksamensmåneden mai, jobbe litt for å spe på studielånet, og rett og slett ha det fint med gode venner og fin familie. (og selvfølgelig skal jeg også lese til eksamen.. Det skal ikke bare være positivt å ha ferie)

 

45

1. First thing you wash in the shower? My hair
2. What color is your favorite hoodie? Red
3. Would you kiss the last person you kissed again? Yes
4. Do you plan outfits? When I’m going out, yes.
5. How are you feeling RIGHT now? Lazy…
6. What’s the closest thing to you thats red? The lid on my «good things that happens through the year» jar. 
7. Do you say aim or a-i-m? A-i-m, I guess?
8. Tell me about the last dream you remember having? It was nice and romantic <3
9. Did you meet anybody new today? Nope, I haven’t left the house today.
10. What are you craving right now? Nothing

11. Do you floss? Sometimes? I really should get better at it…
12. What comes to mind when I say cabbage? Nothing?
13. When was the last time you talked on aim? The last time I said that I don’t know how to aim?
14. Are you emotional? Yes
15. Would you dance to the taco song? Haven’t heard it, so I can’t answer that.
16. Have you ever counted to 1,000? Yes
17. Do you bite into your ice cream or just lick it? I bite
18. Do you like your hair? No
19. Do you like yourself? Yes, I do.
20. Have you ever met a celebrity? Yes, a couple.

21. Do you like cottage cheese? Yes
22. What are you listening to right now? One Direction – More Than This
23. How many countries have you visited? 8
24. Are your parents strict? No more than they should be?
25. Would you go sky diving? NO!
26. Would you go out to eat with George W. Bush? Nope..
27. Would you throw potatoes at him? Haha, sounds like fun, but no.
28. Is there anything sparkly in the room you’re in? My jewellery box. 
29. Have you ever been in a castle? No
30. Do you rent movies often? Never

31. Who sits in behind you in your math class? I don’t have math..
32. Have you made a prank phone call? Who haven’t?
33. Do you own a gun? I have a water gun somewhere in my parents house?
34. Can you count backwards from 74? I’ve never tried, but probably, yes.
35. Who are you going to be with tonight? My floorball team.
36. Brown or white eggs? Brown
37. Do you own something from Hot Topic? No
38. Ever been on a train? Yes
39. Ever been in love? Yes!
40. Do you have a cell-phone? Of course
41. Are you too forgiving? No
42. Do you use chap stick? Yes
43. What is your best friend doing tomorrow? Probably schoolwork.
44. Can you use chop sticks? Yes
45. Ever have cream puffs? No

Your turn – pick three and answer below!

Dreaming of a place of my own

Nå er vi inne i dag to, snart dag tre, uten varmtvann. Tørketrommelen fungerer ikke, og generelt sett er det ganske kjipt å bo i kollektiv akkurat nå.

Til tider er det kjempegreit å bo sammen med åtte andre mennesker, andre ganger er det helt jævlig. Det fine er at du finner alltid noen som vil være med å gå tur, gå på butikken, se på TV osv… Det negative er rotet og lyden.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke verdens ryddigste menneske selv, men jeg mener i alle fall at fellesområder skal holdes rene. Det er det dessverre ikke alle jeg bor med som er enige med meg om.

Jeg skal også være ærlig og si at jeg er kanskje heller ikke den som lager minst lyd. Jeg kan fint finne på å synge klokken 3 om natten, fordi jeg ganske enkelt ikke tenker meg helt om. Men jeg forsøker i alle fall å ta hensyn til andre.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hatt min helt egen leilighet. En leilighet hvor det var opp til meg å få ting fikset. En leilighet hvor det er lov å henge opp ting på veggene. En leilighet hvor det kun er mitt eget rot. En leilighet hvor jeg gjør akkurat som jeg selv vil.

Jeg hadde selvfølgelig ikke trengt å ha den helt for meg selv heller. Jeg skulle nok alltids overlevd å dele den med the man of my dreams, men det ligger eventuelt i framtiden en gang. Skjermbilde 2014-03-21 kl. 21.13.34

Det hadde ikke trengt å være en stor leilighet heller. Et soverom, et bad, en stue og et kjøkken, så skulle jeg vært kjempefornøyd! Nå har jeg et ganske lite soverom som skal romme alt jeg eier av rot her i Bergen. Jeg deler to små bad, et kjøkken og en stue med åtte andre mennesker, og det blir rett og slett litt for lite.

Dessverre er jeg fattig student, og alternativene er ekstremt få. Jeg kan sikkert finne noe som er billigere enn her jeg bor nå, om jeg er villig til å bo langt utenfor sentrum. Problemet da er at jeg liker beliggenheten her. Det tar meg 5 minutter å gå til trening, det tar 5 minutter til nærmeste kjøpesenter, matbutikken er 1 minutt unna, og verdens beste Karen er rett borti høgget so to speak… Skjermbilde 2014-03-21 kl. 21.30.28

Det får vel bli med drømmene for nå..

Lykkedagen

I dag er verdens offisielle lykkedag, og derfor tenkte jeg det var på sin plass å dele min liste over ti ting (i vilkårlig rekkefølge) som gjør meg lykkelig både nå og ellers i året.

  1. Trening – Trening, og særlig innebandy gjør meg lykkelig. Det er noe med den følelsen du sitter igjen med etterpå som er skikkelig herlig!
  2. Solskinn – Når solen titter fram, det er varmt og man kan vandre rundt i sommerkjoler og lette sko, da har man virkelig ingen grunn til ikke å smile.
  3. Musikk – Hverdagen hadde ikke vært helt den samme uten musikk.
  4. Venner og familie – Uten hadde livet vært tomt og kjedelig.
  5. Samtaler – At jeg elsker å snakke er ingen hemmelighet.
  6. Bøker – En god bok er alltid fint å ha tilgjengelig.
  7. Han fine – Ingen andre klarer å bringe fram smilet mitt så lett som han for tiden.
  8. Parfyme – Lukten av parfyme, og da særlig parfyme på gutter, er noe jeg synes er helt fantastisk.
  9. Shopping – Jeg er dessverre litt for glad i å bruke penger.
  10. Livet – Jeg blir lykkelig av å være i live. Av å oppleve og se, rett og slett av å leve!

Skjermbilde 2013-12-12 kl. 01.33.24Definitivt en av de som gjør meg lykkelig <3

Allt är för bra nu

Jeg føler meg velsignet som har et så bra liv som jeg har for tiden. IMG_0224

Jeg har en haug med fantastiske venner som jeg elsker å tilbringe tiden min sammen med, og jeg får oppleve så utrolig mange fine øyeblikk sammen med dem. Være seg alt fra en enkel shoppingrunde til en vellykket innebandykamp, til konserter og fester, eller omså bare en koselig kveld med vaffler og snakk.

Vennene mine støtter meg gjennom tykt og tynt, og jeg er så utrolig glad for å ha dem. De er med meg når livet gir meg motgang, og de er der når ting er fantastisk. De beste vennene mine er heller ikke redd for å fortelle meg når jeg er dum, når jeg overtenker situasjoner og samtaler, eller omså bare når jeg er for full.

Hva mer kan man be om i livet? Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg frykter den dagen verden ramler sammen rundt meg igjen, men akkurat nå velger jeg å leve på den lykken jeg har. Jeg vil heller nyte det som er bra nå, og ta ting som de kommer senere. Om det skal bli sånn at ting blir kjipe en gang, så vet jeg at jeg er sterk nok til å komme meg gjennom det uansett. Jeg vet at jeg har vennene mine som søtter meg og er glad i meg, og det er vel det eneste man kan be om i livet?

Denne helgen har vært et perfekt eksempel på alt som er fantastisk for tiden. Torsdag (Jeg tar helg på torsdager) var det sushi og TV-spill med noen fine. (Et klassisk eksempel på hvordan vennene mine er der for meg. TV-spill er en av de nyeste dumme idéene mine. Jeg har bestemt meg for å bli verdensmester i Call of Duty og Fifa av alle ting..) Fredag shoppet jeg sammen med ei av de fineste. Lørdag var det nok en gang shopping, denne gangen med den andre av de fineste. På kvelden var det duket for konsert. Veronica Maggio spilte under Uken, og jeg ble med en stor håndfull fine sjeler. Vi sto så langt framme som det gikk an, og vi hadde det kjempegøy! Søndag var det innebandy, og sammen med de beste lagkameratene en innebandyspiller kan be om, slo vi NHHI 8-1. Kanskje ikke vår beste kamp, men for sjeldenhetsskyld er jeg veldig fornøyd med egen innsats.

 

When it is spring in the northern hemisphere, it will be autumn in the southern hemisphere.

 

Nå er jeg så utrolig klar for at våren skal komme for fullt! 

Jeg er klar for fine blomster, varme solstråler, blå himmel, is på bryggen, og generelt sett gode vibber.

Det nærmer seg, det er jeg sikker på. Solen skinner, selv om det kanskje ikke er så varmt ennå, noen ivrige blomster har allerede tittet fram, og himmelen er faktisk blå i dag.

Jeg har store planer for resten av dette året. Det er kanskje ingen konkrete planer om man ser bort fra en tur til Stavanger i slutten av april og en tur til Amsterdam i midten av juli, men jeg har planer. Jeg har planer om å gjøre ting enda bedre. Jeg har det kanskje bra nå, men det er vel alltids rom for forbedring? Then again, når man våkner med et smil om munnen fordi livet føles så herlig, så kan man vel kanskje ikke be om så mye mer?

Jeg ser fram til å finne søte sommerkjoler i butikkene, til å gå med myke tøysko på føttene, solbriller på nesen og muligens et kamera om halsen. Våren er til for å nytes!

Skjermbilde 2013-11-29 kl. 02.44.54

Overwhelming

De siste dagene har vært mindblowing! 

Jeg hadde aldri i mine villeste drømmer forventet så enormt masse oppmerksomhet rundt et lite blogginnlegg. Jeg hadde aldri trodd at mine ord kunne spres så langt, og nå så mange!

Responsen på både mail, mobil og facebook har vært enormt overveldende, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Jeg får meldinger fra fremmede mennesker som forteller meg sine egne historier, og jeg får meldinger fra mennesker som synes jeg er sterk som har delt dette.

Siden lørdag har jeg også blitt kontaktet av Finnmark Dagblad, noe som har resultert i ikke mindre enn to artikler. (Les dem HER og HER)

Dette har igjen ført til enda mer oppmerksomhet, og selv om jeg er enormt glad for å se at jeg med innlegget mitt faktisk har klart å oppnå noe, så må jeg helt ærlig innrømme at jeg er utrolig sliten nå. Det tærer på energinivåen og psyken, og jeg har rett og slett måttet sette skolearbeidet mitt litt på vent de siste dagene. Energien er dessverre helt fraværende.

Jeg prøver å svare alle som skriver til meg, i alle fall på facebook og mail, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si hele tiden heller. Jeg setter enormt pris på alle de gode ordene alle har, og jeg setter pris på tillitten folk viser meg når de faktisk deler hjerteskjærende historier om sin egen oppvekst og skolegang, så jeg beklager virkelig om jeg ikke har klart å svare dere alle på en skikkelig måte. Jeg vil så gjerne, jeg vet bare ikke alltid hva jeg skal si.

Jeg vil også bare få kommentere én ting, og det er at jeg er ikke ute etter å henge ut noen som helst. Jeg vil bare belyse et tema som er enormt viktig for meg. Jeg vil ikke at andre skal måtte gå gjennom det samme som jeg slet med i så mange år, og om prisen for dette er at jeg selv må tåle litt trykk framover nå, så er det til syvende og sist verdt det.

Også må jeg igjen få si at jeg har det utrolig bra for tiden, og jeg tror at hadde det ikke vært for at livet mitt er så bra som det er, så hadde jeg nok aldri klart å dele historien min med dere heller. Jeg bor i den fineste byen jeg vet om, jeg har en stor mengde fantastiske venner som betyr alt for meg, jeg har en familie som er helt vidunderlig, og jeg har innebandyen som har fungert som terapi for meg de siste 13-14 årene!

Tusen takk til alle dere som har hjulpet med å få fram ordene mine, og tusen takk til alle som har skrevet fine ord tilbake til meg.

<3

That Was Then

Skal, skal ikke, skal, skal ikke…

I juli har klassen min fra barne- og ungdomsskolen tiårsjubileum. Ti år siden vi fulførte grunnskolen. Ti år siden vi gikk hver våre veier. Ti år siden jeg endelig kunne forlate det som i bunn og grunn hadde vært et ni år langt helvete… 

Jeg har faktisk brukt ganske lang tid på å komme på en god unnskyldning for å slippe å gå. En del av meg ville gå, en annen ikke. Stor var gleden da jeg fikk vite at det hele skulle skje samme dato som den årlige innebandyturneringen jeg deltar på i Amsterdam. Dermed trenger jeg ikke komme opp med en unnskyldning, jeg velger nemlig innebandyjentene mine her i Bergen framfor de menneskene som gjorde livet surt for meg i så mange år uansett hva..

Helt ærlig har jeg ikke et stort behov for å tilbringe en hel helg sammen med den gamle klassen min. Jeg savner dem virkelig ikke. Det er en knapp håndfull mennesker jeg fortsatt holder kontakten med, og jeg tenker at dem kan jeg treffe ved andre anledninger.

Jeg var lenge sint på mine gamle klasse»kamerater». Det er jeg ikke lenger, men jeg skal være ærlig å si at jeg er nok fortsatt litt bitter, og såret. Det var ikke bare de som mobbet meg både fysisk og psykisk som lagde arr i sjelen min. Det var også de som bare sto rundt og så på. De som lot det skje uten å gjøre noe for å stanse det hele.

Jeg husker en spesiell episode. Dette var på ungdomsskolen, i niende klasse om jeg ikke tar helt feil. Vi hadde nettopp hatt en dobbeløkt med mattematikk, og jeg tror vi alle var lettet for at det var over. Resten av dagen var det mykere fag og dermed litt mer moro. Vi sto utenfor klasserommet og ventet på at læreren skulle komme og slippe oss inn. Dette var i en periode hvor vi ikke fikk oppholde oss på klasserommene i friminuttene av en eller annen grunn. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig lå jeg på gulvet med mange mennesker rundt meg. Noen sparket, noen slo, noen spyttet, og mange ropte skjellsord.

Vi var der alle sammen. Jeg, mobberne, og også de jeg annså som vennene mine..

Hvorfor gjorde de ingenting? Var ikke jeg en god nok venninne til at det var verdt å si fra om at dette ikke var greit? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det som skjedde?

Det jeg heller ikke kan forstå er lærerne. Jeg vet de må ha lagt merke til dette. De kan umulig ha vært så blinde at de ikke så hva som foregikk. Jeg ble mobbet stort sett hver eneste dag i ni lange år. Hvorfor gjorde de ingenting? Burde ikke de som voksne mennesker ha steppet inn allerede da vi gikk på barneskolen? Skal de bare stå å se på at et barn lider? Fungerer det fortsatt på denne måten? Er det greit at et barn ikke har det bra? For det var det jeg var. Et barn. Og jeg hadde det virkelig ikke bra…

Når jeg tenker tilbake på mine ni år i grunnskolen har jeg vanskelig for å finne gode minner. På en måte synes jeg dette er veldig rart, for iløpet av ni år må man jo ha opplevd gode øyeblikk også, eller hva? Jeg har virkelig forsøkt å finne minner som er mindre svarte, men det er akkurat som om de ikke er der. Som om de vonde minnene blokkerer for alt, og nekter meg å gå tilbake for å gjennoppleve alt.

Når jeg hører andre snakke om hvor bra deres år på barne- og ungdomsskolen var, så blir jeg rett og slett litt trist. Trist fordi jeg skulle ønske jeg kunne se tilbake på disse årene og tenke at de var bekymringsfrie og gode.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil at folk skal synes synd på meg. Jeg skriver det ganske enkelt fordi jeg har et behov for å få det ut. Det tærer på meg den dag i dag, og jeg sliter med å godta at jeg som person er god nok. Jeg ble tross alt fortalt at jeg ikke var dette så og si hver eneste dag i ni år…

Ikke minst skriver jeg dette fordi jeg synes dette er noe som burde belyses. Noe som er viktig. Barn blir mobbet daglig, og det er ikke riktig! Jeg vet ikke selv hvem som må ta tak i dette. Om det er foreldrene, mobberne selv, skolen? Det eneste jeg vet er at den som blir mobbet er som oftest maktesløs, overmakten blir for stor..

Det er godt mulig jeg kommer til å få angre på at jeg har publisert dette, men personlig føler jeg det var på høy tid..

Del gjerne innlegget om du vil. Slik jeg ser det bør flest mulig tenke over denne problematikken.

Prokrastinering.. Igjen!

Nå gjør jeg det igjen..

Jeg har en skoleoppgave jeg virkelig burde jobbet med, men lysten er liksom ikke der. Det er så mange andre spennende ting jeg heller vil gjøre først. Lese blogger (Jeg skal inn på bloglovin for første gang på flere uker, så dette kan bli interessant..), snakke med han fine, trene, synge, danse, rett og slett leve livet.

Okei, jeg skal bare lese litt blogger, og så skal jeg være flink pike og finne fram skolearbeidet! Det er ca. to uker til deadline, og det er det som hindrer meg i å gjøre noe. Jeg jobber som oftest best under press, og når det er så mange dager igjen før deadline, så føler jeg ikke presset på meg..

Okei, nå starter jeg å lese blogger, om en halvtime eller to skal jeg gjøre skolearbeid. Jeg lover!