Chaos

Jeg innså plutselig at bloggen min har vært død i godt over en måned nå.

Skrivesperre tror jeg vi kaller det. Jeg har forsøkt å jobbe med boken min, det har ikke lyktes meg. Jeg har forsøkt å skrive et oppsummeringsinnlegg for 2012, det har heller ikke lyktes meg. Jeg kom så langt som til mars, så ga jeg opp..

Akkurat nå sitter jeg i sofaen i kollektivet mitt og tar livet ekstremt mye med ro. Den siste måneden eller noe, har jeg hatt veldig vondt i ryggen. Dette har ført til at jobb er grusomt, trening går sånn passe greit, og livet generelt har bare blitt dritt. Enkelte dager er det så ille at jeg nesten ikke kommer meg ut av sengen, mens andre dager er jeg nesten smertefri.. Legen anbefalte turer i terreng og styrketrening med et lite inntak av tabletter som vistnok skulle være betennelsesdempende.

Tablettene hjalp litt, men nå er jeg tom. Turer i terreng er jeg veldig dårlig på, og styrketreningen har så langt ikke hjulpet..

Over til noe helt annet. Jeg ble sittende å bla gjennom bildene mine på Flickr, og fikk plutselig et ekstremt england-savn… Jeg savner ikke huset, men jeg savner enormt mange av menneskene, jeg savner shoppingen, alkoholismetendensene, og alle de utallige fotomulighetene. Her i Bergen er alt egentlig fint også, men jeg er litt lei kjenner jeg. Lei av Norge og lei av for mye rutiner. 

Jeg tror jammen jeg skal prøve å jobbe litt mer med det oppsummeringsinnlegget nå..

I realised that my blog has been dead for over a month now. I think I’ll blame it on writers block or something. I’ve tried working on both a summary of 2012 and on my book, but no luck on either.. I randomly started looking at old pictures, and I got an extreme longing for England. I miss the people, the shopping, the alcoholic tendensies and all the good photo opportunities. It’s not that I don’t like Bergen, because I do, it’s just that I’m a bit fed up with Norway and all my everyday routines… I think I’ll work on that summary post now..

England og drikkekultur

Tredje innlegg i mini-serien om England.

Noe av det som egentlig har vært en av de største overgangene for min del fra Norge til England, er alkoholen.

Jeg startet sent å drikke i forhold til utrolig mange jeg kjenner. Jeg husker det som om det var i går. Det var 16 mai det året jeg fylte 18, ei venninne av meg hadde invitert meg til henne for litt 16-mai drikking. Jeg drakk ikke veldig mye, det ble mest til at jeg smakte på litt forskjellig og gjorde meg opp en mening om hva jeg likte og ikke likte.

Jeg skal ikke påstå at jeg drakk ofte i årene som fulgte. Det ble en gang iblant, for drikking i Hammerfest var liksom ikke helt min ting.

Da jeg gikk på folkehøgskole ble det nesten enda sjeldnere. Jeg tror jeg kan telle på en hånd, hvor mange ganger det ble til sammen på hele året. 

Da jeg flyttet til Bergen ble det litt oftere. Vi hadde ofte sammenkomster med innebandylaget, og jeg storkoste meg. Jeg hadde endelig funnet en gruppe mennesker jeg gikk godt overens med, som jeg følte jeg kunne være meg selv 100 prosent sammen med, og som jeg følte ikke dømte meg for noe.

Til tross for at det ble oftere enn hva det hadde vært tidligere, så kan jeg ikke si det var mye. Ofte gikk det flere måneder mellom hver gang jeg drakk. Studentøkonomien min tillot meg ikke for mange utskeielser. Jeg valgte sminke/klær/sko framfor alkohol, og det er i grunn ikke noe jeg angrer på.

Så kom jeg til England. Her er drikkekulturen helt annerledes enn den er hjemme. For til tross for at det drikkes mye i Norge, så er det ingenting i forhold til i England. Her drikker folk stort sett hele uken. Det er selvfølgelig dager hvor det er mindre folk ute enn andre, men du finner alltid noen. Tirsdag er for eksempel en dag folk er mer aktiv enn fredag og lørdag.

Personlig har jeg gått fra å drikke én gang i måneden, til å drikke nesten hver eneste uke. Innimellom er det ikke bare en dag i uken heller… Alkoholen er så billig her. En stor flaske vodka koster gjerne 400 kroner (?) hjemme, mens jeg her betaler mellom 15 og 20 pund.

Men noe av det sykeste jeg har opplevd er egentlig drikking på skolen. Jeg har opplevd å komme på skolen, også sitter klassekameratene mine og drikker i SU-baren bare en liten time før vi har undervisning. En ting er drikke for det sosiale på ettermiddag og kveldstid. Noe annet er det når du faktisk drikker på formiddagen mens du er på skolen. Det blir litt for spesielt for min smak.

England og mat

Andre innlegg i mini-serien min om hvordan det er å bo i England. Første kan du lese her.

Jeg vet jeg er litt treig av meg, men her er ”endelig” fortsettelsen. 

Da jeg gikk kokkelinjen på VGS lærte jeg meg å like ganske mye jeg tidligere ikke har likt i det hele tatt, det være seg champignon, løk, mais, tomat etc… Jeg lærte meg også å tørre å smake på nye ting, og jeg ble i det hele og det store mye mindre kresen på mat. Dermed burde vel egentlig det å flytte til et nytt land være a piece of cake når det kommer til å spise?

Dessverre var det ikke det. Jeg gikk rett og slett tilbake til å være nesten like kresen som jeg var før jeg fylte 16.

Maten her borte er faktisk litt merkelig. Jeg synes alt smaker så rart i forhold til hva jeg er vant med hjemmefra. Dette fører til at det blir mye take away i form av pizza og kinamat. Dere skulle bare visst hvor god jeg har blitt på å spise med spisepinner i forhold til hva jeg var! Har selvfølgelig lang vei igjen å gå før jeg kan kalle meg ”pro”, men jeg klarer i alle fall å få i meg maten nå.

Et godt eksempel for å forklare differansen er å fortelle dere historien om da jeg og noen fine innebandymennesker spiste kinamat i Trondheim for et par år siden. Det var vel egentlig bare Alexandra som klarte å spise skikkelig. Jeg fant ut at jeg kunne bruke spisepinnene som spyd, på den måten fikk jeg i alle fall i meg de store bitene. Risen og de små grønnsakene måtte jeg ty til gaffel for å få opp av fatet.

Tilbake til England og mat. På en generell basis virker det som om folk har et mye mer avslappet forhold til take away og fast food her enn hva vi har hjemme. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er så ille som det er i USA, men det virker som om folk spiser mer junk food her enn hva vi gjør hjemme i alle fall.

Når det kommer til hjemmelaget mat, er det ikke ofte jeg egentlig lager mer ”avansert” middag. Hittil har jeg spist:

  • Kylling, ris og bernaisesaus(importert fra Norge. Jeg har faktisk bare funnet dette EN gang i dette landet, og det var på en pub her om dagen da jeg og familien var ute og spiste biff)
  • Taco av forskjellige slag.
  • Spagetti.
  • Wok i forskjellige varianter. Her er jeg faktisk litt kreativ, selv om jeg ikke har wokpanne.
  • Pizza
  • Biff med bakte mini-poteter, stekte grønnsaker og bernaisesaus. (Fortsatt importert fra Norge)
  • Tomatsuppe (Noe jeg ikke er veldig glad i..)
  • Fiskeboller i karrisaus. (Kjøpt i London på Scandinavian Kitchen. Nå fikk jeg lyst til å koke Bergensk fiskesuppe til middag i dag)
  • Hamburger.
  • Ris og grønnsaker.

Nå kommer jeg ikke på noe mer, og det sier jo litt om hvor lite variert kostholdet mitt har vært siden jeg kom hit i september.

Det skal sies at man får veldig god mat om man går på restaurant da. Jeg har spist fantastisk god mat hver dag mens familien var på besøk, og jeg ble nok kanskje litt bortskjemt.

Skal til London om litt over en uke, så jeg satser på å kunne ta turen innom Scandinavian Kitchen da for å fylle på med litt fiskeboller og kanskje også kjøttkaker. God norsk husmannskost!

England og penger

Første innlegg i en liten mini-serie med innlegg om hvordan det er å bo i England.

Jeg har alltid vært en person som er glad i å bruke penger. Det å kjøpe meg noe nytt gir meg en god følelse, og følelsen øker i intensitet etter hvor stort det jeg kjøper er eller hvor lenge jeg har hatt lyst til å kjøpe det.

Dessverre for meg, føles det som om pengene her i England er lekepenger. Summene høres så latterlig lave ut når man ser på prislappene. £6 for et par sko for eksempel. Det høres ut som om det er 6 kroner… For all del, 6 pund er kanskje ikke en kjempestor sum, men om man slår sammen alle de små summene, blir det til slutt en massiv mengde penger. 

Når det kommer til penger i det daglige, så er dette litt vanskelig. Hjemme i Norge pleide jeg og fineste Maria å planlegge middagene våre for en hel uke i strekk. På den måten sparte vi enormt mye penger, både på grunn av at vi kjøpte ingredienser som kunne brukes til mer enn et måltid, og også på grunn av at vi dermed gikk mye sjeldnere på butikken. Jo sjeldnere du går på butikken, jo mindre dritt ender du opp med å kjøpe, og også å proppe i deg… Her i England går det ikke an å planlegge middagene på den måten føler jeg, men dette skal jeg forklare mer om i innlegget som kommer til å handle om England og mat.

Kort oppsummert; Selv om England er et billig land i forhold til Norge, så synes jeg det er utrolig mye vanskeligere å klare meg økonomisk her borte. Mye av grunnen er trolig det at jeg får utdelt penger av Lånekassen to ganger i året, framfor ti slik som hjemme.