Mitt lille land

Nysgjerrig som jeg er, er nettaviser noe av det jeg vier mye tid nå om dagen. 

Jeg følger kanskje ikke nyhetene like intenst som jeg gjorde for snart ni måneder siden, men jeg leser egentlig det meste av det jeg kommer over. 

I dag kjenner jeg at det er litt ekstra tungt å lese om de grusomme handlingene til en enkelt mann. Det er tungt å lese hvordan han beskriver det han har gjort, og hvordan han har tenkt.

Når jeg merker hvordan jeg selv blir påvirket av alt dette, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på hvordan de som er direkte berørt har det i disse tider. Personlig var jeg ikke direkte berørt. Jeg kjente til noen på Utøya, men alle disse klarte seg heldigvis. De overlevde, selv om alle kanskje ikke kom skadefritt fra det hele. Men når jeg selv blir så preget av det jeg leser i nettavisene, hvordan har de menneskene som har opplevd det hele på nært hold det? De som var på Utøya? De som var i Regjeringskvartalet? De som har mistet en eller flere de var glade i?

Når jeg leser at tilogmed journalister som har dekket store forferdeligheter opptil flere ganger tidligere sliter med denne saken må jeg innrømme at jeg er glad det ikke er denne form for journalistikk jeg ønsker å jobbe med. Jeg tenker så enormt mye på de som er berørt i denne saken.

Jeg leste denne artikkelen i Fædrelandsvennen, og det rører meg dypt.

«Torjus, pappas beste venn, som jobbet i barnehage og som gledet seg til å ta sertifikatet, han måtte drepes for å redde Europa. Den militante nasjonalisten sier det. Uten å vise følelser. Og han mener det.

Det er så sterkt! Han har mistet sønnen sin, og likevel framstår han som så utrolig sterk når han snakker for alle de pårørende.

Jeg har grått mange tårer siden 22 juli 2011, og jeg har på følelsen at det ikke blir færre med det første heller…

Min oppfordring er at vi alle må ta vare på hverandre i tiden framover. Det er nok mange som ikke har det så godt akkurat nå…

About these ads

8 tanker om “Mitt lille land

  1. Tenker mye på det samme, jeg slet ekstremt med søvn nettene etter hendelsen, hadde mareritt gang på gang (ekstreme mareritt med at jeg ble skutt på jobb for eksempel, lite hyggelig..). Og så stopper jeg opp og tenker; tenk på de som aldri kommer til å få se sin beste venninne for eksempel!? Jeg ANER ikke hva jeg hadde gjort om jeg hadde mistet en av mine nærmeste!

    Det er så sterkt å se og lese om de etterlatte. Jeg tenker så mye på de, og jeg tenker på foreldrene til gjerningsmannen. Tenk på den følelsen de sitter igjen med, tenk at sønnen deres har gjort en så grusom gjerning.

    • Jeg vet virkelig heller ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet liksom bare hvor tungt det var å miste bestefar i julen. Ser for meg at om jeg hadde mistet noen på en så grusom måte som 22 juli, så hadde det sikkert vært ti ganger verre.

      Jeg har ikke gitt foreldrene så veldig mange tanker, men det er jo som du sier, de sitter igjen med viten om at sønnen har gjort noe helt grusomt. Moren har jo blitt syk på grunn av det liksom :/
      <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s