At jeg sliter med selvtilliten min er ikke en nyhet.
Tankene kverner rundt i hodet mitt, og jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal få satt ord på de. Akkurat nå har jeg ikke stor tiltro til den mannlige delen av verdens befolkning. Jeg føler at nå har de bevist gang på gang på gang at de ikke er noe å samle på.
Alt er så vanskelig. Jeg vil ikke at det skal være det. Jeg vil ikke tenke på han, men hodet mitt lar meg ikke slippe unna. Aller helst vil jeg bare glemme han, glemme at jeg noen gang har møtt han, og glemme alle de fine ordene han sa. Ordene som skulle vise seg å være totalt verdiløse.
Det verste er at jeg faktisk falt for han. Alt gikk så fort, og jeg skulle ønske jeg bare kunne gå tilbake i tid og aldri gå inn på utestedet hvor jeg møtte han…
Selvtilliten min fikk seg en knekk her om dagen. Etter noen fantastiske uker med bakketopper og glede, falt den sammen som et korthus igjen. Den motbakken jeg nå står foran virker uendelig lang og vanskelig, og jeg vet ikke helt hva det er jeg må gjøre for å nå toppen.
Så om jeg ikke har så mye å komme med for tiden, så har dere årsaken her.
Uff, det skal ikke alltid være lett :/ Regner uansett med at Mr.Right venter på deg der ute, ett eller annet sted. Det må han jo være! <3
vanskelig! slik er livet, som en kommode, skuff på skuff.. men det snur heldigvis, og en dag så løser det seg, og da bare vet du det
Kjipt å høre Linn, du fortjener bedre <3 Bare stå på og aldri gi opp. En dag møter du en gutt som setter pris på deg akkurat som du er, og som faktisk fortjener ei så herlig jente som deg. Klem
Takk Marianne! <3 Heldigvis er ting mye bedre nå